Snøkrystaller og julemagi

Er snøkrystaller magiske?


Du må ikke spise snø, Ina. Da får du mark i magen. Jeg var 3 år og så for meg en lang, ekkel mark som bodde inni meg. Den hadde grønn tunge og ekle, sinte øyne. Jeg begynte å gråte og fikk trøst på et fang. Husker ikke hvilket, men det spilte egentlig ingen rolle.

Læreren min på barneskolen fortalte at snøkrystaller er som oss mennesker. Helt forskjellige alle sammen, men hver og en med sin egne skjønnhet. Hun hadde lure øyne da hun fortalte det og etterpå gikk vi ut og fikk snø på tunga. Det kilte kaldt nedover halsen.

På ungdomsskolen lærte jeg at snøkrystallene holdes sammen av forurensing, av skitt rett og slett. Ingen skitt, ingen snø. Læreren brydde seg ikke om å overføre dette til livet, det fant jeg på selv. Jeg hatet naturfag og dagdrømte i stedet. Skrev i kladdeboka mi: kanskje er det sånn at det er det kjipeste, vondeste og verste som holder skjønnheten i livet sammen? Jeg var fornøyd med meg selv og mente jeg hadde kommet på noe lurt.

Julesnøen er det vakreste jeg vet. Når den kommer, tyller den verden inn i magi. Gylne tråder av tradisjoner og minner. Kanskje det er nettopp fordi det er så mye vondt til å holde den sammen. Mellom glanset papir og pepperkaker, finnes ensomhet og savn. Og til sammen blir det vakker julesnø.

Jeg husker gutten i klassen, han bråkete, bakerst til høyre. Som hvisket at faren hans pleide å kaste juletreet ut av vinduet på julaften. Den hese, varme stemmen mot øret mitt med hemmeligheten om faren som drakk fra tidlig om morgenen og at hjemme hos dem var julaften den verste dagen i året.

Jeg husker da jeg leste om Ernst som døde alene på julaften og ble funnet først tre måneder senere. Jeg husker jeg ikke fikk puste etterpå. Tenk å dø mens Askepott får prinsen, Gulltopp finner veien hjem og julemusikken spilles overalt. Helt alene, uten et menneske rundt deg.



Kanskje alt føles sterkere i jula?

Kanskje de ensomme blir enda mer ensomme? Kanskje de som savner, savner enda mer?


Uansett hvordan man feirer eller ikke feirer julen, har vi en ting til felles alle sammen: vi er et mennske i verden, en snøkrystall. Jenta som selger kroppen sin for å få tak i det hun trenger for å klare livet. Mannen som ikke har et eneste menneske han kan feire jul sammen med. Damen som baker 7 slag til jul. Alenemoren som har har spart penger i ett år for å gi datteren det hun ønsker seg. Han som gråter. Hun som ler.


De har alle et hjerte som mitt. Og ditt.



De er snøkrystaller.

Enslig. Mindreårig. Og asylsøker.

Omsorg.

Hør på ordet, kjenn på det. Ordet gir så mange assosiasjoner: En varm klem som rommer all trygghet i hele verden. Et trøstene stryk over kinnet. Eller bare et par lyttende øyne som ser deg og anerkjenner deg, fordi du er akkurat deg.

Få trenger mer omsorg enn ungdom mellom 15 og 18 år. I perioden hvor du er på konstant leting etter hvem du er, hvor du skal og hvordan du vil være. Hvor du forelsker deg annenhver dag. Hvor så mye er nytt og annerledes enn det alltid har vært. Du er i ferd med å bli voksen.

Ikke alle har omsorgspersoner. Derfor finnes barnevernet. De skal fange opp og ta ansvar for alle barn i Norge under 18 år som står uten noen til å ta vare på seg. Men slik det er i dag gjelder dette bare hvis du er født i Norge. Har du kommet som asylsøker og er mellom 15 og 18 år har du ikke de samme rettighetene.

Ungdom fra Norge er ikke annerledes enn ungdom fra andre land. Et menneske er et menneske. Individer som utvikler seg fra dag til dag. Jeg tror at jeg og en jente på min alder har mer til felles enn det som skiller oss, uansett om hun bor på asylmottak eller ikke.

Mange enslige mindreårige asylsøkere sitter inne med erfaringer som er vonde å leve med. De har opplevd krig og uroligheter, har flyktet og befinner seg i tilegg i et nytt land uten familien sin. Da er det helt nødvendig at hjelpen og omsorgen ungdom på asylmottak får er like god som andre barn får.

Ungdom på asylmottak må kunne snakke med mennesker rundt seg uten at det de sier kan bli brukt mot dem når asylsøknaden behandles. Det må finnes kompetanse på å bearbeide traumer, det må finnes tid og det må finnes omsorg i form av klemmer, stryk på kinnet og lyttende øyne.

Noen ganger holder det ikke å si at pengene ikke strekker til, for noen ganger er man bare nødt til å finne dem. At barn diskrimineres er så alvorlig at vi aldri kan godta det. Og mens vi venter på pengene, vokser ungdommene opp og blir voksne. Uten å ha fått den omsorgen de har krav på gjennom barnekonvensjonen.

Få ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere overført til barnevernet nå

Eventyrdag i høstløvet

Vi sitter i hver vår båt. Havet er så stort og vi så små. Men vi har hverandre. Og vi har magiske klinkekuler.

Noen ganger finner man det beste og mest magiske rett utenfor døra. Det gjorde jeg i dag. Jeg hadde fridag så jeg kunne leke og kose meg hele dagen. Verdens beste Mathea fant på at vi skulle ta med hver vår sakkosekk ut på plena og det gjorde vi. Solen glitret, høstløvet falt fra greinene og gresset var blitt til hav. Bølgene slo mot båten. Men vi klarte oss. Etterpå gravde vi ned en magisk klinkekule under gress og jord.

Da jeg var liten pleide jeg å stå opp grytidlig, bare for å få mer tid til å leke. Og jeg trengte ingenting. Bare naturen, fantasien og drømmene. Jeg husker hvor grusomt det var å bli forstyrret mitt i leken, når jeg var så inni den at ingenting annet lenger fantes. En prinsesse kunne jo ikke forlate slottet bare fordi det var middag akkurat da.

Hvorfor slutter man egentlig å leke?

Hopp i høstløvet. Slå hjul i gresset. Les magiske bøker.

Og husk du er fantastisk.

Et menneske i mylderet.

Hun sitter ved siden av meg. Har hullete bukse og skitt i ansiktet. Smiler matt med øyne fulle av følelser jeg aldri har kjent på. Kroppen full av opplevelser jeg ikke kan relatere meg til. Jeg leser. Lars Saabye Christensen fyller hodet mitt. Solen varmer. Det er sein sommer eller tidlig høst. Oslo er stygt og vakkert på samme tid. Så sier hun plutselig noe. Stemmen er tynn som om den tilhører en liten, bortkommen jente.

Livet er ikke så greit alltid, sier hun. Det er alt. En setning. Jeg ser på henne, men klarer ikke holde blikket hennes. Det er min feil. Jeg klarer ikke ta det innover meg, så jeg ser bort og da går hun. Hun løfter opp livet sitt som er to plastposer og går.

Lars Saabye Christensen flyter utover og smelter foran øynene mine. Jeg gråter, men hun ser det ikke. Hun er borte. Et menneske i mylderet. Oslo er fylt med mennesker. Jeg ser barn som løper. Par som holder hender. Jeg ser øyne som glitrer, som savner, som trøster. Og jeg føler at jeg kjenner dem fordi vi egentlig er veldig like alle sammen.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle ser hverandre. Virkelig ser, uten å vurdere, dømme og finne ulikheter. Og jeg vet det er mulig, fordi ingenting er umulig.

Husk du er fantastisk.

Dagdrømmer

Noe av det nydeligste jeg vet er å dagdrømme. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg dagdrømmer i løpet av en dag, men det er mange. Særlig nå når jeg egentlig burde lese til eksamen. Ut av vinduet mitt ser jeg naboens hage. Der står et stort syrintre. Inni treet bor en magisk alv. Den magiske alven heter Rosa Mirabella. Hun smiler med øynene og spiser sukkerspinn hele dagen. Eventyret finnes overalt, sier hun. Det gjelder bare å lete.

Etter at Adam var på besøk i helga er det gule lapper i hele rommet mitt. De dukker opp når jeg minst venter det, på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en i dagboka mi og i morgest en på kjolen jeg skulle ha på meg. På alle lappene står det fine ord. "Du er magisk, du!", "Så heldig jeg er som kjenner deg.", "Dette var en nydelig kjole!". Det er en av de fineste gavene jeg noen gang har fått. Så heldig jeg er som har noen som setter pris på meg.

Rosa Mirabella smiler oppgitt til meg. Den siste halvtimen har jeg kikket ut av vinduet, tegnet kruseduller og skrevet blogginnlegg i stedet for å lese til eksamen. Og dagdrømt. Men det er verdt det. Sett av minst 10 minutter om dagen til å dagdrømme. Og husk du er fantastisk!

Ina og Marie i eventyret.

Fly!

Små drypp av regn utenfor ruten min. Himmelen er gråblå, vinden blåser stille. Jeg ligger under et pledd og leser. Det føles som å være på en båt. Når jeg lukker øynene kan jeg omtrent kjenne bølgene. Det er deilig å være hjemme på Nordmøre, selv når det regner.

Å lese gode bøker er å få nye opplevelser. Bli tatt med til nye steder. Andre tider. Bli kjent med nye mennesker. Gråte og le over det som blir fortalt. Fly! Her er noen bøker som har gjort inntrykk på meg i det siste:

Høytleseren, Bernhard Schlink

Saras nøkkel, Tatiana De Rosnay

Vekten av snøkrystaller, Thorvald Steen

Drømmehjerte, Cecilia Samartin

Bruk regnværsdagene til å fly!

Det vakre i verden

Jentene smiler til meg fra plakatene. Fra bladene. De sier at jeg må begynne å trene for bikinisesongen nærmer seg. De forteller meg at alt jeg trenger for å holde meg evigung er en eneste vidunderkrem. For rynker er det verste, det viser at jeg blir eldre og det er det største sviket. Å bli gammel er ikke verdifullt, ingen anerkjenner visdom, livserfaring og god tid. Den fineste egenskapen et menneske kan ha er helt glatt hud, så stram at det er umulig å smile.

Heldigvis er det ikke på ekte. Heldigvis finnes det noe godt og ordentlig i verden som man kan tro på. I smilerynkene til en gammel dame finnes en vidunderlig historie. Det finnes vakre smil i søte sommerkjoler, høylytt latter, glede og smil gjennom tårer. Jentene finnes ikke, de er bare retusjerte, falske bilder av virkeligheten. Det som finnes er opplevelser, følelser og historier. Mennesker som tenker unike tanker og som preges av det livet de lever.


Og det er det vakre i verden.

Ekte omsorg

Noen ganger er man så heldig å møte mennesker som bryr seg på en ekte, oppriktig og ærlig måte. Som ikke samler på bekjentskaper og plasserer deg i nettverkskart, men bare velger å være sammen med deg fordi du er noe helt fantastisk.

Verdens beste mormor døde for tre år siden, men vil alltid leve inni meg. Stemmen vil høres for mitt indre øre og omsorgen vil flyte gjennom meg så lenge jeg lever. Mormor kokte kakao hver morgen, strikket sokker og varmet tøyet mitt på ovnen. Hun brettet dynen rundt meg og sa sov godt lille Ina, fordi hun var så utrolig glad i meg.

Verden er full av falskhet og nyttige bekjentskaper. Men noen ganger er det bare den ene personen som trengs for at livet skal være godt og trygt å leve. Jeg tror vi alle behøver noen som ser og anerkjenner oss som den vi er. Hver dag blir vi veid og målt etter det vi gjør. Da er det fint å ha et par øyne som ser det fantastiske, utrolige inni.

Uansett om jeg hadde vokst opp til å bli statsminister, lærer, narkoman eller prostituert, ville omsorgen i blikket til mormor ha vært den samme. Husk du er fantastisk!

Lappeteppe av en dag

Løpe over gresset foran universitetet. Slå hjul og stå på hendene. Lilla blomsterhav, som et magisk blomsterland. Klatre i det høye treet og få sommerfugler i magen. Jeg spiser en krummelur så jeg ikke blir stor. Se opp på den blå himmelen som er så langt borte og likevel så nær. En humle surrer forbi. Den skal noe, men jeg får aldri vite hva. Sosiologer i massevis. Eksamensnerver. Sjokolade og kakao i store mengder. Så søtt og godt. Verdens blideste bussjåfør på veien hjem som smilte på ekte. Tenk om mennesker kunne fly. Lese Margareth Olin og tenke at hun er heltinne. Nå skal jeg sove og drømme. Natta er en lomme som vi putter dagen i.

Politikk handler om å forandre menneskers liv!

I morgen er det 1.mai. Jeg har hørt på arbeidersanger i en uke allerede og gleder meg som en liten unge. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har er nettopp fra 1.mai og jeg får gode tårer i øynene når jeg tenker på det:

Jeg og pappa spiser 1.mai-frokost i Oslo. Det er mennesker overalt og alle smiler. De sier gratulerer med dagen til hverandre og øynene er glade på ordentlig. Rett ovenfor meg sitter en gammel dame. Hun spiser en brødskive med syltetøy og drikker en kopp kaffe til. Jeg lurer på om hun spiser det til frokost hver dag. Ansiktet hennes er alvorlig gjennom hele frokosten og hun snakker ikke med noen. Jeg har på meg nytt skjerf og olakjole. Vi reiser oss og synger en sang, jeg husker ikke hvilken. Den gamle damer smiler så vidt mens hun synger, en gang. Jeg lurer på om det bare er jeg som har sett det.

Norge, verdens beste land å bo i består av noe så enkelt som mennesker. Barn på asylmottak som lurer på om de får bli i Norge. Narkomane som drømmer om et bedre liv. Mennesker som gråter. Som ler. Som viser omsorg for andre. Og vi er alle en del av det samme fellesskapet.

Sammen skal vi fortsette å kjempe for de svakeste gruppene i samfunnet, for de fattigste i verden og for et samfunn der alle blir sett på som likeverdige. God 1. mai i morgen!

Fra 1.mai i Bergen i fjor.

Et ekte smil og to skinnende øyne.

Klokken er 7, tidlig morgen. Mens jeg haster av gårde for å ta toget får jeg plutselig øye på en person med nesten helt lik ullgenser som meg. Det er en mann på ca 25 år. Han sitter på gata med bøyd hode og holder hardt rundt ermene på ullgenseren. Jeg har nesten ingen småpenger, men han blir glad for det lille han får. Idet jeg skal til å gå videre møter han plutselig blikket mitt med skinnenede, blå øyne.

Jeg håper du får en veldig fin dag, sier han, og smiler med munnen, øynene og hele ansiktet. Kinnene mine brenner. Han unner meg å få en fin dag selv om han vet at dagen hans kommer til å inneholde mye vondt og vanskelig. Tusen takk hvisker jeg og smiler usikkert. Holder hendene hardt rundt ermene på ullgenseren, på samme måte som han.

Han har en av de fineste egenskapene i verden: å kunne smile oppriktig og ekte til andre så de føler seg verdifulle. Jeg skulle ønske han visste hvor mye det betydde for meg. Vi har nesten lik ullgenser, men lever i to helt forskjellige verdener. Mens jeg har tatt av meg min genser, har han nok fortsatt sin på. Kanskje sover han ute i natt.

Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å se hverandre. I øynene er vi alle like.

Sukkeralver

Alvene er til en hver tid mer levende enn de er ved sine fulle fem, mer eventyrlige enn de er i stand til å begripe med sin smule fornuft. Som svimle humler surrer fra blomst til blomst en døsig ettermiddag i august, kleber sesongens sukkeralver seg til sine urbane habitater i himmelrommet. Bare Joker har revet seg løs.

-Jostein Gaarder

Hvis du ikke har noe å gjøre i helgen, les Jostein Gaarder!



Husk du er fantastisk

Lev.

Jeg drikker te og hører på radio. Det er en typisk formiddag i eventyrhuset på Ås. I går kveld klatret vi i det storet treet ved veien til Pentagon. Stjerneklart. Klar, kald luft i ansiktet. Det var magisk! Så falt jeg ned og fikk skrubbsår på knærne og i hendene. Det var som å være 6 år igjen. Nå skal jeg på lesesalen, mitt andre hjem for tiden. Det nærmer seg eksamen og alle er stressa.

Men hvem kan tro på sorga, når en danser gjennom livet?

Bildene er tatt av fantastiske Maiken Rye!

Lykke!

Lykke er:

Å lytte mens noen forteller eventyr
Å smile til en fremmed som smiler tilbake
Å klatre i et høyt tre så det kiler i magen
Å blåse såpebobler og danse under dem
Å lese en bok som er så spennende at man glemmer tiden
Å le så mye at det gjør vondt
Å se på noen man er glad i og vite at de er glad i deg også
Å trille klinkekuler utover hele gulvet og bade i dem
Å leke med disse menneskene:




Det skal jeg gjøre i helga og jeg gleder meg så mye!

(Syke)hjem

Jeg er så heldig at jeg kjenner en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. I øynene er hun like gammel som meg. Vi betrakter begge verden gjennom små klinkekuler av blod og vev. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes. Men håndtrykket vil være fast og blikket observerende. Og på samme måte som henne vil jeg fortsatt synes at livet er et mysterium.









Å være på sykehjem handler ikke bare om å vente på å dø, det handler om å leve.
Øyeblikket er den eneste evigheten som finnes.

Mummidalen

Da jeg var liten skulle jeg alltid ønske jeg levde i mummidalen. Enda synes jeg det samfunnet de lever i er veldig fantastisk! Alle er forskjellige og enda lever de side om side og respekterer hverandre for den de er.

Mummimamma hjelper alltid de som føler seg utenfor og gjør at de får det bedre.

Hufsa er den eneste som er veldig utenfor, enda hun ikke er slem, bare kald i hjertet. Vi har noen hufsaer i vårt samfunn også. Da er det vår oppgave å ta dem inn i varmen. Alle tilhører det samme fellesskapet og alle fortjener å oppleve omsorg og empati.

Eventyrland

I dag tok jeg fly fra Kristiansund til Oslo mens det var solnedgang. Skyene lå så utrolig vakkert mot den røde sola. Det lignet et eventyrland! Jeg fikk lyst til å hoppe ned på dem. Hele turen dagrømte jeg om at jeg kunne sveve på skyene, grave meg ned i dem. At de var lagd av mykt fløyelsstoff. Tenk om det hadde vært på ordentlig. Men kanskje er det fint å bare drømme om det? Det er fint å dagdrømme.

Våren er her

Våren har kommet til vestlandet. I dag så jeg årets første hestehov. Den var som de er hvert år, likevel var det fantastisk. Tenk at noe så lite kan gjøre oss så utrolig glad. Jeg ser på havet hele tiden nå, for jeg vet jeg vil savne det med en gang jeg drar herfra. Havet skifter farge om våren. Fra blått til enda blåere. Det er vakkert. Gå ut og kjenn på våren!





'Tegn sola', sa lærer'n!
Og gutten tegna sola, rund og gul med strålekrans,
men tegninga viste ikke varmen, lyset og livet
som sola gir
nå om våren
her i nord,
viste ikke varmen etter kulda,
viste ikke lyset etter mørket,
eller livet som sprengte seg fram i en hestehov!
-Gerd Nyland

Kan jeg skrive blogg?

Jeg har lest mange gode blogger av fantastiske mennesker som er flinke til å skrive. Jeg har lest blogger som har fått meg til å le høyt, som har fått tårene til å renne og som har gjort meg veldig sint og opprørt. Disse bloggerne må ha veldig spennende liv har jeg tenkt, som har så mye å skrive om! Og nå skal jeg jaggu meg prøve å skrive blogg sjæl.. Livet mitt er ikke ekstraordinært fantastisk, men som alle andre opplever også jeg noen magiske, herlige, triste eller morsomme øyeblikk i løpet av en dag. Denne bloggen skal handle om såpebobler, klinkekuler og alt som fint er. Om urettferdighet, kvinnekamp, klimaspørsmål og norsk asylpolitikk. Om mennesker jeg møter og ikke møter. Og ellers alt ved eventyret livet.

Husk du er fantastisk!