Du må ikke spise snø, Ina. Da får du mark i magen. Jeg var 3 år og så for meg en lang, ekkel mark som bodde inni meg. Den hadde grønn tunge og ekle, sinte øyne. Jeg begynte å gråte og fikk trøst på et fang. Husker ikke hvilket, men det spilte egentlig ingen rolle.
Læreren min på barneskolen fortalte at snøkrystaller er som oss mennesker. Helt forskjellige alle sammen, men hver og en med sin egne skjønnhet. Hun hadde lure øyne da hun fortalte det og etterpå gikk vi ut og fikk snø på tunga. Det kilte kaldt nedover halsen.
På ungdomsskolen lærte jeg at snøkrystallene holdes sammen av forurensing, av skitt rett og slett. Ingen skitt, ingen snø. Læreren brydde seg ikke om å overføre dette til livet, det fant jeg på selv. Jeg hatet naturfag og dagdrømte i stedet. Skrev i kladdeboka mi: kanskje er det sånn at det er det kjipeste, vondeste og verste som holder skjønnheten i livet sammen? Jeg var fornøyd med meg selv og mente jeg hadde kommet på noe lurt.
Julesnøen er det vakreste jeg vet. Når den kommer, tyller den verden inn i magi. Gylne tråder av tradisjoner og minner. Kanskje det er nettopp fordi det er så mye vondt til å holde den sammen. Mellom glanset papir og pepperkaker, finnes ensomhet og savn. Og til sammen blir det vakker julesnø.
Jeg husker gutten i klassen, han bråkete, bakerst til høyre. Som hvisket at faren hans pleide å kaste juletreet ut av vinduet på julaften. Den hese, varme stemmen mot øret mitt med hemmeligheten om faren som drakk fra tidlig om morgenen og at hjemme hos dem var julaften den verste dagen i året.
Jeg husker da jeg leste om Ernst som døde alene på julaften og ble funnet først tre måneder senere. Jeg husker jeg ikke fikk puste etterpå. Tenk å dø mens Askepott får prinsen, Gulltopp finner veien hjem og julemusikken spilles overalt. Helt alene, uten et menneske rundt deg.
Kanskje alt føles sterkere i jula?
Kanskje de ensomme blir enda mer ensomme? Kanskje de som savner, savner enda mer?
Uansett hvordan man feirer eller ikke feirer julen, har vi en ting til felles alle sammen: vi er et mennske i verden, en snøkrystall. Jenta som selger kroppen sin for å få tak i det hun trenger for å klare livet. Mannen som ikke har et eneste menneske han kan feire jul sammen med. Damen som baker 7 slag til jul. Alenemoren som har har spart penger i ett år for å gi datteren det hun ønsker seg. Han som gråter. Hun som ler.
De har alle et hjerte som mitt. Og ditt.
De er snøkrystaller.
