Politikk handler om å forandre menneskers liv!

I morgen er det 1.mai. Jeg har hørt på arbeidersanger i en uke allerede og gleder meg som en liten unge. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har er nettopp fra 1.mai og jeg får gode tårer i øynene når jeg tenker på det:

Jeg og pappa spiser 1.mai-frokost i Oslo. Det er mennesker overalt og alle smiler. De sier gratulerer med dagen til hverandre og øynene er glade på ordentlig. Rett ovenfor meg sitter en gammel dame. Hun spiser en brødskive med syltetøy og drikker en kopp kaffe til. Jeg lurer på om hun spiser det til frokost hver dag. Ansiktet hennes er alvorlig gjennom hele frokosten og hun snakker ikke med noen. Jeg har på meg nytt skjerf og olakjole. Vi reiser oss og synger en sang, jeg husker ikke hvilken. Den gamle damer smiler så vidt mens hun synger, en gang. Jeg lurer på om det bare er jeg som har sett det.

Norge, verdens beste land å bo i består av noe så enkelt som mennesker. Barn på asylmottak som lurer på om de får bli i Norge. Narkomane som drømmer om et bedre liv. Mennesker som gråter. Som ler. Som viser omsorg for andre. Og vi er alle en del av det samme fellesskapet.

Sammen skal vi fortsette å kjempe for de svakeste gruppene i samfunnet, for de fattigste i verden og for et samfunn der alle blir sett på som likeverdige. God 1. mai i morgen!

Fra 1.mai i Bergen i fjor.

Et ekte smil og to skinnende øyne.

Klokken er 7, tidlig morgen. Mens jeg haster av gårde for å ta toget får jeg plutselig øye på en person med nesten helt lik ullgenser som meg. Det er en mann på ca 25 år. Han sitter på gata med bøyd hode og holder hardt rundt ermene på ullgenseren. Jeg har nesten ingen småpenger, men han blir glad for det lille han får. Idet jeg skal til å gå videre møter han plutselig blikket mitt med skinnenede, blå øyne.

Jeg håper du får en veldig fin dag, sier han, og smiler med munnen, øynene og hele ansiktet. Kinnene mine brenner. Han unner meg å få en fin dag selv om han vet at dagen hans kommer til å inneholde mye vondt og vanskelig. Tusen takk hvisker jeg og smiler usikkert. Holder hendene hardt rundt ermene på ullgenseren, på samme måte som han.

Han har en av de fineste egenskapene i verden: å kunne smile oppriktig og ekte til andre så de føler seg verdifulle. Jeg skulle ønske han visste hvor mye det betydde for meg. Vi har nesten lik ullgenser, men lever i to helt forskjellige verdener. Mens jeg har tatt av meg min genser, har han nok fortsatt sin på. Kanskje sover han ute i natt.

Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å se hverandre. I øynene er vi alle like.

Sukkeralver

Alvene er til en hver tid mer levende enn de er ved sine fulle fem, mer eventyrlige enn de er i stand til å begripe med sin smule fornuft. Som svimle humler surrer fra blomst til blomst en døsig ettermiddag i august, kleber sesongens sukkeralver seg til sine urbane habitater i himmelrommet. Bare Joker har revet seg løs.

-Jostein Gaarder

Hvis du ikke har noe å gjøre i helgen, les Jostein Gaarder!



Husk du er fantastisk

Lev.

Jeg drikker te og hører på radio. Det er en typisk formiddag i eventyrhuset på Ås. I går kveld klatret vi i det storet treet ved veien til Pentagon. Stjerneklart. Klar, kald luft i ansiktet. Det var magisk! Så falt jeg ned og fikk skrubbsår på knærne og i hendene. Det var som å være 6 år igjen. Nå skal jeg på lesesalen, mitt andre hjem for tiden. Det nærmer seg eksamen og alle er stressa.

Men hvem kan tro på sorga, når en danser gjennom livet?

Bildene er tatt av fantastiske Maiken Rye!

Lykke!

Lykke er:

Å lytte mens noen forteller eventyr
Å smile til en fremmed som smiler tilbake
Å klatre i et høyt tre så det kiler i magen
Å blåse såpebobler og danse under dem
Å lese en bok som er så spennende at man glemmer tiden
Å le så mye at det gjør vondt
Å se på noen man er glad i og vite at de er glad i deg også
Å trille klinkekuler utover hele gulvet og bade i dem
Å leke med disse menneskene:




Det skal jeg gjøre i helga og jeg gleder meg så mye!

(Syke)hjem

Jeg er så heldig at jeg kjenner en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. I øynene er hun like gammel som meg. Vi betrakter begge verden gjennom små klinkekuler av blod og vev. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes. Men håndtrykket vil være fast og blikket observerende. Og på samme måte som henne vil jeg fortsatt synes at livet er et mysterium.









Å være på sykehjem handler ikke bare om å vente på å dø, det handler om å leve.
Øyeblikket er den eneste evigheten som finnes.