onsdag 7. september 2011

Merkelige Mira

"Merkelige Mira sitter på en parkbenk mens det glitrer, fugler og fontener rundt en lurvete kropp."

Noe av det tristeste og fineste jeg vet om er Ole Paus sin sang om merkelige Mira. Jeg ser så levende for meg Mira med floker i håret og skitt i ansiktet. Og med øyne som betrakter livet utenfra, som en tilskuer. Skinnende øyne som likevel er sløve mens hun myser opp mot solen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Hele tiden synger han de samme enkle ordene. Det er er sent, hun må skynde seg hjem. Og jeg vil så gjerne tro at Mira som drikker og glemmer og sitter på benken alene, skal gå gjennom porten til et hjem med blomster i vinduene og til en familie som er hennes. Men Mira skynder seg ikke hjem. Jeg vet ikke om hun har ett. Kanskje vet ikke Ole Paus det heller. Men fuglene er hennes. Og alle stjernene på himmelen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira. Nå i kveld skal din skam og du få sove i fred."


Sangen er så vond at jeg nesten skulle ønske den ikke var skrevet. For den ender ikke godt. Merkelige Mira går under himmelen mens mørket kommer og folk lufter hunder og spiser middag og legger barn. Og aldri blir hun stoppet og spurt om alt er bra. For alle har nok sett henne før. Merkelige Mira sitter på parkbenken hver dag. Hun går liksom i ett med trærne og gresset og lekeapparatene. Få ser øynene hennes og at hun er et menneske med drømmer og tanker og gode minner. Slik vi alle er.

"Merkelige Mira drømmer rare drømmer mens det strømmer, farge til et ansikt og blod til en munn."

På en måte er det også godt å høre på sangen om merkelige Mira. Det er som om materalisme, glanspapir og falske smil blir borte og alt som står igjen er en naken stamme av menneskeverd. For ingen skitt eller fattigdom i verden kan ta fra et menneske verdien. Mira har opplevelser i hjertet som ingen mennesker skal måtte bære med seg. Men i øynene hennes kan jeg se mine egne drømmer, vi har mer til felles enn det som skiller oss. Slik som alle mennesker i bunn og grunn er veldig like.

"Hun gav ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde stod hun selv på fire som en hund."

Sangen om Mira minner meg om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk. Det finnes mange mennesker som Mira. De heter Anne og Sandra. Og Pål. Og Abdullah. Og de bor i din kommune. Selv om gjennomsnittsnormannen har det bra i Norge, finnes det mennesker som ikke lever de livene de ønsker. Da trenger man kommunepolitikere som ser på mennesker som likeverdige og som hver dag vil gjøre det de kan for å sikre alle like muligheter og retten til et godt liv. Politikere som vet at de svake gruppene består av sterke mennesker og som drømmer om et for et samfunn tilpasset mennesket ikke omvendt, som Margreth Olin sier det.

"Merkelige Mira brenner som i feber mens det renner våte minner mens det rister i hennes kropp"

Noen ganger er virkeligheten er så vond og vanskelig at man kan få lyst til å lukke øynene. Men det vonde forsvinner ikke likevel. Jeg kan ikke endre sangen om Mira. Den kommer til å fortsette å gi meg tårer i øynene. Men jeg kan være med på å løfte kampen for menneskeverdet i den virkelige verden. Det kan du også.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Bak hvert eneste vedtak og hver eneste beslutning, er det mennesker. Derfor er valget fortsatt viktig. Det er på valgdagen 12. September vi skal velge inn de menneskene som skal styre kommunen og fylket de neste fire årene. Det er de som skal bestemme over tilbudet til alle enkeltmenneskene. Da gjelder det å få inn gode folk som kan klare oppgaven. Og så lenge det finnes mennesker som er ensomme. som er fattige. Barn som ikke får den oppfølgingen de trenger på skolen. Da er det nok å rope for og lage bråk om. Å stemme for 12. september.

"En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp."