tag:blogger.com,1999:blog-61174647483641913762024-03-18T20:10:24.062-07:00Livet er et eventyrIna Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.comBlogger25125tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-62094296233837240702012-10-06T13:51:00.000-07:002012-10-06T13:58:16.518-07:00Hva er et menneske?<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi2ANw8_euMFtlFeNRRQLxGLb4Kw49RfnzMZSOa4VErvBZzSn7UEP2NWuCuVVyPHrnWrtjTTQRXh-Uhc3CYUy21LKUM4Hua6SN5u7xWGltYLw736X1Sd3j2V9xvT27W4u9FgiEqRkqt0J4/s1600/786194-9-1300912099306.jpg" imageanchor="1" style=""><img border="0" height="180" width="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi2ANw8_euMFtlFeNRRQLxGLb4Kw49RfnzMZSOa4VErvBZzSn7UEP2NWuCuVVyPHrnWrtjTTQRXh-Uhc3CYUy21LKUM4Hua6SN5u7xWGltYLw736X1Sd3j2V9xvT27W4u9FgiEqRkqt0J4/s320/786194-9-1300912099306.jpg" /></a><br />
<br />
Jeg husker ikke når jeg begynte å lete. Husker bare at jeg var liten. Ble kledt på, kattevasket i ansiktet med spytt og bredt dyne over. Så jeg må ha vært under seks, kanskje til og med mye mindre.<br />
<br />
Hva er et menneske, mamma?<br />
<br />
Og hun kunne jo ikke svare, hvem kan vel det. Så jeg spurte bestemor og barnehagetanta og naboen som var prest. De kom med forskjellige svar, presten hadde det lengste og det som var vanskeligst å forstå. Jeg prøvde å skrive ned det han hadde sagt, men jeg klarte ikke formulere og sette i system. Husker ikke om jeg kunne skrive en gang. Kanskje jeg tegnet.<br />
<br />
Bestemor satte meg på fanget og tok seg god tid, strøk meg på kinnet.<br />
<br />
Jeg spurte læreren også, høyt i timen. Og han forklarte hva som skilte oss fra dyr, for han var naturfagslærer. Vaktmesteren så på meg med lurt smil og sa at folk egentlig er ganske like og tenker på mye av det samme. Enten de bygger hus eller styrer landet. De vil ta vare på familien sin, vil vite at noen er glad i akkurat dem og er nysgjerrige på verden, på livet.<br />
<br />
Jeg begynte å observere, lete selv. Ville fange hva ulike mennesker var i stand til. Hva som skilte dem, hva de hadde til felles. Hva de var.<br />
<br />
På bussen. I parken. I barnehagen. På sykehjemmet. Jeg hadde notatblokk og blyant.<br />
<br />
Noen hadde ord som gav mening, som ble en del av meg med en gang de ble sagt. Som den gamle damen som sa "Er det ikke rart hvordan det samme mennesket viser seg i livets inngang og utgang? Mye er likt et helt liv". Eller hun som sa "tenk hvor mye smerte et menneskeliv kan tåle". Ungdommen utenfor Oslo s som sa "det var ikke planen å bli narkoman". Den lille jenta på sju som sa "en kan aldri vite hva som vil skje, for magi finnes".<br />
<br />
Og jo lenger unna hjemme jeg gikk, hvor mange mennesker jeg møtte, var det som en kjerne kom til syne i det jeg fant. Hvor like behov vi mennesker har. For at noen skal synes akkurat vi er det beste i verden. For at noen skal lytte sånn på ordentltig. For et annet menneske. Som Agnar Mykle sa det: "vi er forenet i lengselen etter hendenes innside".<br />
<br />
Samfunnet må bli flinkere til å gi rom for stemmene til ulike enkeltmennesker, slik skaper vi en felles plattform i samfunnet, som består av raushet og respekt.<br />
<br />
Virkeligheten kan være vond, men det nytter ikke å lukke øynene for det vonde forsvinner ikke likevel. Gir vi ordet til mennesker vi ikke vil identifisere oss med så kan det være hardt å innse hvor like vi er dem. At vi kunne vært dem. Men vi må hente det frem. Vi må ta på det, se det i lyset. Alle stemmer er skumlere i mørket.<br />
<br />
Vi må inn i asylmottakene, i fengslene, ut på gata, vi må la de prostituerte få være med i debatten som blir tatt om dem. La de ensomme få ordet. Alle svake grupper består av sterke mennesker, men de må gis rom til å heve stemmen.<br />
<br />
Noe av det farligste som kan skje i en debatt er at den blir tatt så langt borte fra de folk det gjelder, at man til slutt har glemt at de er mennesker som oss. At man til slutt har glemt at alle grupper består av enkeltmennesker, og at alle har et hjerte, og at alle har lag på lag med drømmer og tanker og gleder og sorger. At de blir umenneskeliggjort.<br />
<br />
At vi slutter å lete etter hva et menneske er og hva et menneske kan, og plutselig synes "tigger" kan beskrive tusen tenkte tanker, millioner med minner.<br />
<br />
Ingen merkelapp uansett hvor stor den er, kan dekke et helt menneske.Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-803317187499371912011-12-31T03:34:00.000-08:002011-12-31T03:35:44.256-08:00Blanke ark og fargestifterJeg har et gullkantet minne drysset med tryllestøv. Et fantastisk øyeblikk gjemt i hjertet mitt, som jeg kan ta frem, som får meg til å smile. Minnet er som en dyrebar skatt, noe av det kjæreste jeg har. Det er mennesker i minnet, gode mennesker. Det er ønsker og drømmer på rosa papir. Det er stjerneskudd og raketter. Og frostrøyk. Og i øynene på menneskene er det noe man bare finner en eneste gang i året. Blandingen av melankoli og forventning, når et år forsvinner og et annet blir kastet over oss enten vi er klare for det eller ikke. Det var nyttårsaften 2010 og det nye året lå der som en ubrukt gave. Vi var uovervinnelige, vi var klare. Livet var vårt og det var her og nå. Og slik holdt vi rundt hverandre mens himmelen eksploderte i farger. Det føles som i går og samtidig et helt liv siden.<br /><br />Jeg har et annet minne også, med sommerkjoler og myggstikk, og arbeidersanger mens solen går ned i vannet. Ungdommer med brennende hjerter, som har så mye engasjement at det lyser i øynene deres når de snakker om drømmene sine. Som sier solidaritet på en måte som gjør at du får gåsehud selv om sommerkvelden er varm og myk. Og etterpå kysser i skogen og løper barbeint gjennom gresset. Er fulle av sommer og boblende glede. Jeg husker jeg følte meg heldig, som fikk lov til å være med på noe stort. Som fikk kjenne disse menneskene som ikke trodde, men visste at en bedre verden er mulig. Det var 21. juli og vi var klare til å forandre verden.<br /><br />Så fint at fremtiden er en hemmelighet, så vi slipper å måtte vente på det vonde i livet.<br /><br />Noen ganger er hendelser så store og grusomme at de får alt til å gå i oppløsning. Som gjør at mye av det som til daglig holder livet sammen, mister viktigheten og forsvinner. Og alt du står igjen med er medmenneskeligheten. 22. juli betydde det ikke noe hvor mye penger du hadde i banken, om du var suksessrik eller ikke. Den nyoppussede stua hadde mistet glansen. Det betydde ikke noe om bussen var sein. Ingen merket om det var sol eller regn. Alt som betydde noe var omsorgen mellom mennesker. Å klamre seg til hverandre i sorgen, smerten. Uvissheten.<br /><br />Jeg møtte et menneske for første gang 22. juli, som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Nina var liten og lys, men den tøffeste av alle. Ledet akutt-teamet og ropte beskjeder. Rundt tjue mennesker gjorde som hun sa, oppgaven var å finne ut hvor hardt skadet jeg var. Men hun var ikke bare en maskin, hun var et medmenneske, blant de flotteste jeg har møtt. Hun hadde varme hender og smil med omsorg i seg. Og der lå jeg og visste ikke om jeg skulle leve eller dø. Skutt fem ganger, redd og alene. Og oppi alt dette så Nina hvem jeg var og hva jeg trengte. Du er tapper, sa hun. Jeg følte meg ikke tapper. Lå der i kjøkkenuniformen med sausflekker fra dagens middag på Utøya. En helt vanlig jente som hadde stått og tatt oppvasken. Du er den tapreste pasienten jeg har hatt, sa Nina og smilte smilet sitt. Smilet jeg fortsatt ser for meg når jeg blir trist. Som gjør meg tryggere inni meg.<br /><br />Tenk at vi alle har mulighet til å være et medmenneske for dem rundt oss. <br />Er det ikke menneskene som fyller minnene vi eier fra 2011?<br /><br />Innimellom pleier jeg å gå ned til Oslo S bare for å være der litt. Det er et rart sted å være når du bare vil se, for de fleste rundt deg er travle, har trillekofferter og stressa blikk, kaffe i hånda og boller fra Narvesen. Sjekker mobilen, leser aviser. Men så er det noen mennesker som bare er der. De går rundt og ser, slik som meg. Noen er sløve, har matte blikk. Andre kikker rundt seg etter mennesker som kan gi dem noen kroner. De har et annet mål enn de som reiser, de vil ha stoff. Kroppen deres trenger narkotika. En gang ble jeg kjent med en dame som het Stine. Vakre engleStine med den skitne genseren og det flokete håret. Men med en stø stemme som sa at hun trodde på det gode i mennesket. Det var ikke så mye godhet i blikkene som ble sendt Stine. Jeg vet ikke hvor hun er nå, har aldri sett henne igjen. Men jeg husker øynene hennes, husker de var som mine. Slik vi egentlig er ganske like alle sammen.<br /><br />Jeg vet om noen andre øyne som også er som mine, de tilhører en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. Der inne er hun like gammel som meg. Eller egentlig har hun alle aldre, er barn og ung voksen. Mor og bestemor. Men vi betrakter begge verden gjennom to små klinkekuler. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes.<br /><br />Vi er alle et menneske i verden.<br /><br />Så var det de siste par øynene, omtenksomme og varme. Øynene til en jente som er med i mange av de fineste minnene fra 2011. De jeg vil huske når himmelen igjen eksploderer i farger. En fantastisk venninne som igjen og igjen gjentok at det finnes så mye godt i livet. At vi burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at vi lever i eventyret. Som ikke tok det som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. Det er kloke og viktige ord. Hun får ikke sagt dem selv lenger for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet var hun fremtidens leder, et talent og et medmenneske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.<br /><br />En gang sa hun at det aller viktigste er å tro på en bedre dag i morgen.<br /><br />Jeg kommer til å ha forventninger i øynene på nyttårsaften i år også. Og jeg kommer til å ha tårer. For det er lov å gråte når vidunderlige vakre, flotte, sterke mennesker er borte. Likevel har jeg håp og drømmer for det nye året. Mange av dem kan du hjelpe meg med å oppfylle. Jeg drømmer om et 2012 der vi tør å se hverandre i øynene. Der vi tør å klemme hverandre og spørre hvordan det går. Og der vi tør å høre svaret. Jeg drømmer om brennende hjerter og støe stemmer som sier fra om urettferdighet. Og jeg drømmer om at litt av sorgen over de som er borte blir til engasjement for en bedre verden, den verdenen de ikke trodde, men visste var mulig.<br /><br />La oss beholde stammen av medmenneskelighet som kom til syne da alt raknet 22. juli. La oss bære med oss kjærligheten og omsorgen inn i 2012, vær så snill.<br /><br />Jeg vet ikke hvem du som leser er. Vet ikke hva du tenker på, hvilke minner du har eller hva som gjør deg skikkelig lykkelig. Kan hende du feirer nyttårsaften sammen med noen du er glad i, eller helt alene. Men jeg vet at du er et menneske i verden og at du har et hjerte som mitt. Og uansett hvem du er så gjelder dette deg: du lever i eventyret. Du får lov til å eksistere i en verden med så mye fint og godt, og jeg lover deg at du finner det hvis du ser deg litt rundt. Jeg vet du har dine problemer og ditt å tenke på, men magien er der, det gjelder bare å oppdage den. Husker du hvor spennende livet var da du var barn? Hvor nytt og ubrukt og fullt av hemmeligheter? Du lever i det samme mysteriet nå, og det er enda ikke løst.<br /><br />I 2012 har du muligheten til å være det medmennesket vi alle trenger.<br />Og du har muligheten til å være med på å forandre verden. Det har vi alle.<br /><br />Et riktig godt nytt år og husk du er fantastisk.Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com135tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-44314654532035395272011-11-06T08:25:00.000-08:002011-11-06T08:32:58.774-08:00Det fine, gode og vakreNoen ganger synes jeg verden er så vakker og god at jeg får tårer i øynene.<br /><br />Det vil ikke si at jeg er naiv og ikke ser utfordringene. Ofte bekymrer jeg meg over hvor mange fattige det er i verden, hva vi skal gjøre med overforbruket i Norge og over at forskjellene øker. Verden er ikke rettferdig nok og det er mye å lage bråk om.<br /><br />Likevel er det så mye vakkert, så mye skinnende og ekte. <br /><br />En morgen satt jeg rett overfor en liten jente og moren hennes. Det var en togskinne mellom oss, for vi ventet på forskjellige tog. Likevel kunne jeg se ansiktsuttrykkene deres helt tydelig. Jenta hadde kulerunde øyne som festet seg på nye ting hele tiden. På duene, de andre ventende menneskene, og på togene som kom og gikk. Hun pekte, smilte og lo. Og moren forklarte og strøk jenta over håret. Gav henne trygghet og kjærlighet.<br /><br />For jenta var det å vente på toget noe spennende og nytt, ikke noe hverdagslig og kjedelig som for oss andre.<br /><br />Tenk at vi alle lever i det samme mysteriet som den lille jenta. Vi har bare glemt at mysteriet ikke er løst, at også vår verden er en gåte. At vi også burde ha kulerunde øyne når vi betrakter alt rundt oss.<br /><br />Jeg hadde en venninne som var vidunderlig flink til å se det magiske i livet. Hun gjentok igjen og igjen at man burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at man lever i eventyret. Guro tok det ikke som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. <br /><br />Det er kloke og viktige ord.<br /><br />Hun får ikke sagt dem selv lenger, for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet hadde hun et brennende hjerte og et engasjement for verden. Hun var fremtidens leder, et stort talent og et medmennske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.<br /><br />Jeg gråter ofte for henne og de andre som er borte. Det er mye sorg og savn i livet mitt, som for mange andre. <br /><br />Likevel finnes det så mye godt, fint og vakkert. I kjærligheten mellom mennesker. Omsorgen og omtanken. I stjernehimmelen vi alle eier. Guro lærte meg å se magien. Uansett hvordan man har det, finnes det noe å glede seg over hvis man leter godt nok. Guro klarte å være like nysjerrig som den vesle jenta på togstasjonen. Hun gav meg mye fint som kommer til å være en viktig del av meg så lenge jeg lever.<br /><br />Jeg tror det aller viktigste Guro lærte meg er å tro på at det kommer en bedre dag i morgen.<br /><br />Husk du er fantastisk!Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-55575061905851697742011-09-07T06:06:00.001-07:002011-09-07T07:45:47.952-07:00Merkelige Mira<span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Merkelige Mira sitter på en parkbenk mens det glitrer, fugler og fontener rundt en lurvete kropp."<br /><br />Noe av det tristeste og fineste jeg vet om er Ole Paus sin sang om merkelige Mira. Jeg ser så levende for meg Mira med floker i håret og skitt i ansiktet. Og med øyne som betrakter livet utenfra, som en tilskuer. Skinnende øyne som likevel er sløve mens hun myser opp mot solen.<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."</span></span><br /><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br />Hele tiden synger han de samme enkle ordene. Det er er sent, hun må skynde seg hjem. Og jeg vil så gjerne tro at Mira som drikker og glemmer og sitter på benken alene, skal gå gjennom porten til et hjem med blomster i vinduene og til en familie som er hennes. Men Mira skynder seg ikke hjem. Jeg vet ikke om hun har ett. Kanskje vet ikke Ole Paus det heller. Men fuglene er hennes. Og alle stjernene på himmelen.<br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br />"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira. Nå i kveld skal din skam og du få sove i fred."</span></span><br /><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br />Sangen er så vond at jeg nesten skulle ønske den ikke var skrevet. For den ender ikke godt. Merkelige Mira går under himmelen mens mørket kommer og folk lufter hunder og spiser middag og legger barn. Og aldri blir hun stoppet og spurt om alt er bra. For alle har nok sett henne før. Merkelige Mira sitter på parkbenken hver dag. Hun går liksom i ett med trærne og gresset og lekeapparatene. Få ser øynene hennes og at hun er et menneske med drømmer og tanker og gode minner. Slik vi alle er.<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Merkelige Mira drømmer rare drømmer mens det strømmer, farge til et ansikt og blod til en munn."<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">På en måte er det også godt å høre på sangen om merkelige Mira. Det er som om materalisme, glanspapir og falske smil blir borte og alt som står igjen er en naken stamme av menneskeverd. For ingen skitt eller fattigdom i verden kan ta fra et menneske verdien. Mira har opplevelser i hjertet som ingen mennesker skal måtte bære med seg. Men i øynene hennes kan jeg se mine egne drømmer, vi har mer til felles enn det som skiller oss. Slik som alle mennesker i bunn og grunn er veldig like.<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Hun gav ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde stod hun selv på fire som en hund."</span></span><br /><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br />Sangen om Mira minner meg om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk. Det finnes mange mennesker som Mira. De heter Anne og Sandra. Og Pål. Og Abdullah. Og de bor i din kommune. Selv om gjennomsnittsnormannen har det bra i Norge, finnes det mennesker som ikke lever de livene de ønsker. Da trenger man kommunepolitikere som ser på mennesker som likeverdige og som hver dag vil gjøre det de kan for å sikre alle like muligheter og retten til et godt liv. Politikere som vet at de svake gruppene består av sterke mennesker og som drømmer om et for et samfunn tilpasset mennesket ikke omvendt, som Margreth Olin sier det.<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Merkelige Mira brenner som i feber mens det renner våte minner mens det rister i hennes kropp"</span></span><br /><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br />Noen ganger er virkeligheten er så vond og vanskelig at man kan få lyst til å lukke øynene. Men det vonde forsvinner ikke likevel. Jeg kan ikke endre sangen om Mira. Den kommer til å fortsette å gi meg tårer i øynene. Men jeg kan være med på å løfte kampen for menneskeverdet i den virkelige verden. Det kan du også.<br /><br /></span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;">"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."</span></span><span class="Apple-style-span" style="background-color: rgb(255, 255, 255);font-family:arial,sans-serif;font-size:13px;" ><span style="font-size:100%;"><br /><br />Bak hvert eneste vedtak og hver eneste beslutning, er det mennesker. Derfor er valget fortsatt viktig. Det er på valgdagen 12. September vi skal velge inn de menneskene som skal styre kommunen og fylket de neste fire årene. Det er de som skal bestemme over tilbudet til alle enkeltmenneskene. Da gjelder det å få inn gode folk som kan klare oppgaven. Og så lenge det finnes mennesker som er ensomme. som er fattige. Barn som ikke får den oppfølgingen de trenger på skolen. Da er det nok å rope for og lage bråk om. Å stemme for 12. september.<br /><br />"En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp."</span><br /></span>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-70091830857183032902011-03-02T03:56:00.001-08:002011-03-02T03:58:37.875-08:00Alva<p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Hvorfor gidder du å engasjere deg i politikk?<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="Apple-style-span" ><br /></span></p><p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><span class="apple-style-span">Det er et spørsmål jeg har fått ufattelig mange ganger, men som jeg </span><span class="apple-style-span">aldri har klart å svare noe kort og fornuftig på. Jeg har ikke klart å </span></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Arial; font-size: 13px; ">forklare. Alt blir bruddstykker, det henger ikke sammen. Men nå tenkte </span><span class="Apple-style-span" style="font-family: Arial; font-size: 13px; ">jeg at jeg skulle prøve å svare ordentlig, gi en av hovedgrunnene til at jeg engasjerer meg.</span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Jeg vil fortelle historien </span></span><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><span class="apple-style-span">om en jente som har vært med på å gjøre meg til den jeg er, som har </span><span class="apple-style-span">gjort at jeg ikke klarer å la være å gidde. Jeg vil kalle henne Alva, </span><span class="apple-style-span">for det hadde hun passet til å hete.<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><br /><span class="apple-style-span">Historien om lille, skjøre Alva med de brune øynene og smilet som </span><span class="apple-style-span">kunne varme alle, men som viste seg så sjeldent at det var som en </span><span class="apple-style-span">hemmelighet, noe du måtte gjøre deg fortjent til å få oppleve. Jeg ser </span><span class="apple-style-span">henne for meg gjennom lille Ina sitt blikk. Ina med bustete hår og </span><span class="apple-style-span">uten fortenner. Som diktet historier og ikke klarte å skille fantasi </span><span class="apple-style-span">og virkelighet. Derfor er også historien og Alva litt uklar og flytende, men det er egentlig bare fint. Jeg møtte Alva på barneskolen. Hun gikk ikke i klassen min, men har en hovedrolle likevel. Minnene er ikke så </span><span class="apple-style-span">mange, men de få jeg har er blant de sterkeste og viktigste jeg eier.<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><br /><span class="apple-style-span">Er det ikke rart hvordan man allerede som veldig liten begynner å</span><br /><span class="apple-style-span">sortere mennesker? Putte i bokser og rangere. Sterk og svak. Populær</span><br /><span class="apple-style-span">og upopulær. <o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black"><o:p> </o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Alva var alle de dårlige kategoriene. Hun hadde ikke like </span></span><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial; color:black"><span class="apple-style-span">fine klær som de andre barna og hun var ofte skitten i ansiktet når </span><span class="apple-style-span">hun kom på skolen om morgenen. Hun hadde ingen venner og stod </span><span class="apple-style-span">alene i friminuttene. Det ensomme blikket som så utover skolegården. </span><span class="apple-style-span">Vi syntes hun var annerledes enn oss andre, det var riktig at hun ikke </span><span class="apple-style-span">fikk være med på leken. Det var hennes egen feil som var rar og ikke </span><span class="apple-style-span">passet inn.<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><br /><span class="apple-style-span">Mange år senere fant jeg ut at Alva ikke hadde hatt det noe bra hjemme </span><span class="apple-style-span">Hun kom fra det man ofte kaller en ressurssvak familie. Jeg hadde aldri tenkt over </span><span class="apple-style-span">at Alva hadde et hjem slik som meg med en mamma som strøk på kinnet og </span><span class="apple-style-span">sa god natt, en pappa som kastet henne i lufta. Hun hadde ikke </span><span class="apple-style-span">bursdagsselskaper som oss andre, så ingen hadde vært der. Hjemmet </span><span class="apple-style-span">hennes var liksom ikke til for oss. Det var en hemmelighet, som det meste annet ved Alva.<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Nå fikk jeg høre om en far som </span></span><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><span class="apple-style-span">drakk og som slo når han ble sint. Jeg fikk høre om en mor som prøvde å holde fasaden, ikke fortelle, ikke vise de problemene de hadde. <o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><br /><span class="apple-style-span">Det er slike opplysninger man mangler som barn, som gjør bildet uklart </span><span class="apple-style-span">og grumsete. Man ser ikke sammenhengene, ser ikke hvordan det ene </span><span class="apple-style-span">fører til det andre. Jeg begynte å tenke på Alva og skjønte at jeg </span><span class="apple-style-span">aldri hadde sett henne før, virkelig sett henne. Plutselig husket jeg </span><span class="apple-style-span">hvordan øynene hennes glitret de få gangene vi spurte om hun ville </span><span class="apple-style-span">være med å leke. Ingen øyne kunne skinne så vakkert som Alva sine. <o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black"><o:p> </o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Jeg fikk vite noe annet den dagen også: at alle hadde visst det. Alle hadde snakket om familien til Alva, kritisert og sladret om det. Men ingen hadde gjort noe. Ingen hadde gått inn i huset og sett på hva som var der inne. Ingen hadde blandet seg, ingen hadde bøyd seg ned og sett inn i Alvas brune øyne og spurt om det var noe som var vanskelig. Noe hun trengte hjelp med.<o:p></o:p></span></span></p><p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black"><br /></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><br /><span class="apple-style-span">Og det var da jeg begynte å gråte. Det var mitt første møte med </span><span class="apple-style-span">urettferdigheten.</span><o:p></o:p></span></p><p class="MsoNormal"><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><span class="apple-style-span"><br /></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black"><o:p> </o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Dette er selve kjernen i hvorfor jeg gidder å engasjere meg i politikk. Fordi jeg fortsatt ofte får tårer i øynene av å se på mennesker. Jeg blir så rørt over det fantastiske i hvert enkelt menneske.<o:p></o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Arial; font-size: 13px; ">Jeg engasjerer meg i politikk fordi jeg har en drøm om et samfunn med politikere som forstår hva et menneske er og hva et menneske kan. Som Margareth Olin sier det: et samfunn tilpasset mennesket, ikke omvendt. Først da får vi gode lover og regler, først da får vi rettferdighet. Alva hadde trengt et samfunn som så henne, grep inn og la til rette for å gi henne det beste livet som over hodet mulig. Så lenge det finnes mennesker som ikke har det bra, som ikke får utnyttet potensialet sitt og som ikke føler seg hjemme i samfunnet, er det fortsatt nok å jobbe for, rope for og tørre å si ifra om.</span></p><p class="MsoNormal"><span class="Apple-style-span" style="font-family: Arial; font-size: 13px; "><br /></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black"><o:p> </o:p></span></span></p> <p class="MsoNormal"><span class="apple-style-span"><span style="font-size:10.0pt; font-family:Arial;color:black">Derfor gidder jeg å engasjere meg i politikk.</span></span><span style="font-size:10.0pt;font-family:Arial;color:black"><o:p></o:p></span></p>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-76850712528255898362011-02-14T04:37:00.000-08:002011-02-14T05:05:07.654-08:00Det lille livetHvem skal passe på det lille livet?<br /><p class="MsoNormal">Steinar Lem snakket bestandig om det lille livet. Om gresset, blomstene, maurene, marihønene og de andre små skapningene som lever og finnes. Han skjønte humlenes eget språk, forstod de magiske ordene og brukte enhver anledning til å få andre til å stoppe opp og bare lytte. Se seg om og innse at hele verden er et gigantisk eventyr.</p> <p class="MsoNormal"><o:p> </o:p>Så døde han.</p> <p class="MsoNormal">For meg var Steinar Lem et av de store forbildene, en av de aller viktigste heltene. En av dem som har gjort meg til den jeg, som virkelig har betydd noe. Jeg husker jeg leste boken hans 'det lille livet' og fikk tårer i øynene av det vakre han skrev. Og at jeg samtidig ble redd, for han spør det samme spørsmålet igjen og igjen.</p> <p class="MsoNormal"><o:p> </o:p>Hvem skal passe på det lille livet?</p> <p class="MsoNormal"><o:p> </o:p>I en tid der forbruk og materialisme står så sterkt, hvem skal se magien i humlene? Hvem skal se eventyret og enda viktigere, hvem skal rope ut til alle de kjenner at nok er nok og nå kan vi ikke forbruke mer for det skader jorda og ikke blir vi lykkeligere av det heller.</p> <p class="MsoNormal">Tenk om vi hadde politikere som turte å skrike like høyt om naturvern som det hver dag ropes om penger. Tenk om vi hadde politikere som av og til gikk ut i skogen fordi det er der den største av alle verdier finnes. Som lyttet til humlenes magiske ord.</p> <p class="MsoNormal"><o:p> </o:p>Hvis humlene kunne gi råd, hva ville de ha sagt?</p> <p class="MsoNormal">Alle undersøkelser viser at økt forbruk ikke gjør oss lykkeligere. Det som har størst effekt på lykkefølelsen er kontakt med andre mennesker og å være ute i naturen. Så i stedet for å kjøpe noe nytt denne uka, kanskje vi i stedet kan gå mer tur i skogen? Le mer sammen med andre? Eller lese Steinar Lem sine tanker.</p><p class="MsoNormal"><br /></p><p class="MsoNormal">Og ikke for å avsløre hvordan boken ender, men jeg regner med at du allerede har gjettet det. Hvem skal passe på det lille livet?</p><p class="MsoNormal"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiSYBuX8Jqb_3k3n7SmMA1KwwYsdv9dkEjlGxMc7EHsfanwkM24MtMsTjF2fcvtHgcoOkqA5QE1RJoT4LVhWQPB6KFY4r0CHgbrgJJFd1oekDnDAdIj3A9DJJSI8aXyJYjH7lBcpej7DKQ/s320/Nye-sjukdomar-trugar-norsk-natur_mainimage.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5573525339604348818" style="cursor: pointer; width: 320px; height: 212px; " /></p><p class="MsoNormal"><img src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi7m-Rvn8AZgFhLUANQT5XVW-ESTFI7pJRlFyF357YTV39jfIQJ6SfPC4TFKRPp-Sz0EzhcFSkCITPKf3UcBj5L1BpeN5orJE8R9FRrRcGMccfMbHNEqXEEP5ekYl2L8F_nl3vJddS-oY4/s320/Natur_solskinn_i_skogen_A.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5573525350122939970" style="cursor: pointer; width: 320px; height: 175px; " /></p><p class="MsoNormal">Du og jeg</p>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-63240417433125270692010-12-22T07:20:00.000-08:002010-12-22T08:13:35.017-08:00Snøkrystaller og julemagiEr snøkrystaller magiske?<br /><br /><br />Du må ikke spise snø, Ina. Da får du mark i magen. Jeg var 3 år og så for meg en lang, ekkel mark som bodde inni meg. Den hadde grønn tunge og ekle, sinte øyne. Jeg begynte å gråte og fikk trøst på et fang. Husker ikke hvilket, men det spilte egentlig ingen rolle.<br /><br />Læreren min på barneskolen fortalte at snøkrystaller er som oss mennesker. Helt forskjellige alle sammen, men hver og en med sin egne skjønnhet. Hun hadde lure øyne da hun fortalte det og etterpå gikk vi ut og fikk snø på tunga. Det kilte kaldt nedover halsen.<br /><br />På ungdomsskolen lærte jeg at snøkrystallene holdes sammen av forurensing, av skitt rett og slett. Ingen skitt, ingen snø. Læreren brydde seg ikke om å overføre dette til livet, det fant jeg på selv. Jeg hatet naturfag og dagdrømte i stedet. Skrev i kladdeboka mi: kanskje er det sånn at det er det kjipeste, vondeste og verste som holder skjønnheten i livet sammen? Jeg var fornøyd med meg selv og mente jeg hadde kommet på noe lurt.<br /><br />Julesnøen er det vakreste jeg vet. Når den kommer, tyller den verden inn i magi. Gylne tråder av tradisjoner og minner. Kanskje det er nettopp fordi det er så mye vondt til å holde den sammen. Mellom glanset papir og pepperkaker, finnes ensomhet og savn. Og til sammen blir det vakker julesnø.<br /><br />Jeg husker gutten i klassen, han bråkete, bakerst til høyre. Som hvisket at faren hans pleide å kaste juletreet ut av vinduet på julaften. Den hese, varme stemmen mot øret mitt med hemmeligheten om faren som drakk fra tidlig om morgenen og at hjemme hos dem var julaften den verste dagen i året.<br /><br />Jeg husker da jeg leste om Ernst som døde alene på julaften og ble funnet først tre måneder senere. Jeg husker jeg ikke fikk puste etterpå. Tenk å dø mens Askepott får prinsen, Gulltopp finner veien hjem og julemusikken spilles overalt. Helt alene, uten et menneske rundt deg.<br /><br /><br /><br />Kanskje alt føles sterkere i jula?<br /><br />Kanskje de ensomme blir enda mer ensomme? Kanskje de som savner, savner enda mer?<br /><br /><br />Uansett hvordan man feirer eller ikke feirer julen, har vi en ting til felles alle sammen: vi er et mennske i verden, en snøkrystall. Jenta som selger kroppen sin for å få tak i det hun trenger for å klare livet. Mannen som ikke har et eneste menneske han kan feire jul sammen med. Damen som baker 7 slag til jul. Alenemoren som har har spart penger i ett år for å gi datteren det hun ønsker seg. Han som gråter. Hun som ler.<br /><br /><br />De har alle et hjerte som mitt. Og ditt.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjxoHxv7-dMtd_sgaJ4xuUyyg03mPA1XNkO1PEw9OR9EdNMLfkEeGHOqMX-W0cOjibzN3U2231TNNlQ-IIdZ3G2_9oFtZRk7MvQx0i17Xpjv3WJaJ_Pgkk8V3dTmyxZs5MvBzziqZdeu0w/s1600/79759249_8a925b2ed0.jpg"><img style="WIDTH: 320px; HEIGHT: 240px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5553539677035954290" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjxoHxv7-dMtd_sgaJ4xuUyyg03mPA1XNkO1PEw9OR9EdNMLfkEeGHOqMX-W0cOjibzN3U2231TNNlQ-IIdZ3G2_9oFtZRk7MvQx0i17Xpjv3WJaJ_Pgkk8V3dTmyxZs5MvBzziqZdeu0w/s320/79759249_8a925b2ed0.jpg" /></a><br /><br />De er snøkrystaller.Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-55667176854050925432010-10-19T13:22:00.000-07:002010-10-19T13:24:57.303-07:00Enslig. Mindreårig. Og asylsøker.Omsorg.<br /><br />Hør på ordet, kjenn på det. Ordet gir så mange assosiasjoner: En varm klem som rommer all trygghet i hele verden. Et trøstene stryk over kinnet. Eller bare et par lyttende øyne som ser deg og anerkjenner deg, fordi du er akkurat deg.<br /><br />Få trenger mer omsorg enn ungdom mellom 15 og 18 år. I perioden hvor du er på konstant leting etter hvem du er, hvor du skal og hvordan du vil være. Hvor du forelsker deg annenhver dag. Hvor så mye er nytt og annerledes enn det alltid har vært. Du er i ferd med å bli voksen.<br /><br />Ikke alle har omsorgspersoner. Derfor finnes barnevernet. De skal fange opp og ta ansvar for alle barn i Norge under 18 år som står uten noen til å ta vare på seg. Men slik det er i dag gjelder dette bare hvis du er født i Norge. Har du kommet som asylsøker og er mellom 15 og 18 år har du ikke de samme rettighetene.<br /><br />Ungdom fra Norge er ikke annerledes enn ungdom fra andre land. Et menneske er et menneske. Individer som utvikler seg fra dag til dag. Jeg tror at jeg og en jente på min alder har mer til felles enn det som skiller oss, uansett om hun bor på asylmottak eller ikke.<br /><br />Mange enslige mindreårige asylsøkere sitter inne med erfaringer som er vonde å leve med. De har opplevd krig og uroligheter, har flyktet og befinner seg i tilegg i et nytt land uten familien sin. Da er det helt nødvendig at hjelpen og omsorgen ungdom på asylmottak får er like god som andre barn får.<br /><br />Ungdom på asylmottak må kunne snakke med mennesker rundt seg uten at det de sier kan bli brukt mot dem når asylsøknaden behandles. Det må finnes kompetanse på å bearbeide traumer, det må finnes tid og det må finnes omsorg i form av klemmer, stryk på kinnet og lyttende øyne.<br /><br />Noen ganger holder det ikke å si at pengene ikke strekker til, for noen ganger er man bare nødt til å finne dem. At barn diskrimineres er så alvorlig at vi aldri kan godta det. Og mens vi venter på pengene, vokser ungdommene opp og blir voksne. Uten å ha fått den omsorgen de har krav på gjennom barnekonvensjonen.<br /><br />Få ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere overført til barnevernet nåIna Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-61143306219731324432010-09-27T13:19:00.001-07:002010-09-27T13:51:16.684-07:00Eventyrdag i høstløvetVi sitter i hver vår båt. Havet er så stort og vi så små. Men vi har hverandre. Og vi har magiske klinkekuler.<br /><div></div><br /><div>Noen ganger finner man det beste og mest magiske rett utenfor døra. Det gjorde jeg i dag. Jeg hadde fridag så jeg kunne leke og kose meg hele dagen. Verdens beste Mathea fant på at vi skulle ta med hver vår sakkosekk ut på plena og det gjorde vi. Solen glitret, høstløvet falt fra greinene og gresset var blitt til hav. Bølgene slo mot båten. Men vi klarte oss. Etterpå gravde vi ned en magisk klinkekule under gress og jord.</div><br /><div></div><div>Da jeg var liten pleide jeg å stå opp grytidlig, bare for å få mer tid til å leke. Og jeg trengte ingenting. Bare naturen, fantasien og drømmene. Jeg husker hvor grusomt det var å bli forstyrret mitt i leken, når jeg var så inni den at ingenting annet lenger fantes. En prinsesse kunne jo ikke forlate slottet bare fordi det var middag akkurat da.</div><br /><div></div><div>Hvorfor slutter man egentlig å leke?</div><div> </div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwMcrHBAg62B-HCqejYZmfPTcrYxYFiZf_AmsKm-GWEsu2w7bkNYYhJ00hIk_lFgXXa8NXdIKDeK8j-9iMYigWa3dpcVm2gCIZ2Ww2Ieuyhhiljd-UQxYmP0BjHeMNhD2Pcrg4-reSMPU/s1600/those-who-dont-believe-in-magic-will-never-find-it.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5521697767835676498" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwMcrHBAg62B-HCqejYZmfPTcrYxYFiZf_AmsKm-GWEsu2w7bkNYYhJ00hIk_lFgXXa8NXdIKDeK8j-9iMYigWa3dpcVm2gCIZ2Ww2Ieuyhhiljd-UQxYmP0BjHeMNhD2Pcrg4-reSMPU/s320/those-who-dont-believe-in-magic-will-never-find-it.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><br /><div>Hopp i høstløvet. Slå hjul i gresset. Les magiske bøker.</div><div>Og husk du er fantastisk.</div><br /><div></div><br /><div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-76556286248982331382010-08-18T14:09:00.000-07:002010-08-18T14:26:46.288-07:00Et menneske i mylderet.Hun sitter ved siden av meg. Har hullete bukse og skitt i ansiktet. Smiler matt med øyne fulle av følelser jeg aldri har kjent på. Kroppen full av opplevelser jeg ikke kan relatere meg til. Jeg leser. Lars Saabye Christensen fyller hodet mitt. Solen varmer. Det er sein sommer eller tidlig høst. Oslo er stygt og vakkert på samme tid. Så sier hun plutselig noe. Stemmen er tynn som om den tilhører en liten, bortkommen jente.<br /><br /><div></div><div>Livet er ikke så greit alltid, sier hun. Det er alt. En setning. Jeg ser på henne, men klarer ikke holde blikket hennes. Det er min feil. Jeg klarer ikke ta det innover meg, så jeg ser bort og da går hun. Hun løfter opp livet sitt som er to plastposer og går. </div><div><br /></div><div>Lars Saabye Christensen flyter utover og smelter foran øynene mine. Jeg gråter, men hun ser det ikke. Hun er borte. Et menneske i mylderet. Oslo er fylt med mennesker. Jeg ser barn som løper. Par som holder hender. Jeg ser øyne som glitrer, som savner, som trøster. Og jeg føler at jeg kjenner dem fordi vi egentlig er veldig like alle sammen.</div><div><br /></div><div>Jeg ønsker meg et samfunn der alle ser hverandre. Virkelig ser, uten å vurdere, dømme og finne ulikheter. Og jeg vet det er mulig, fordi ingenting er umulig.</div><div><br /></div><div></div><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzjxu4w84u6LlCA1hlr-WLFGqtiINbX30sweFp_nnwgcPddJezB24fOG8IEwUa9ub-K3W9WZYXFL0n5qGNnZVEWxVbmArhga73w9BYRWfmln-Wh84HDQgv7CTZY0s7w7hRHhkYLsjAt8k/s1600/the_winner_is___.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5506864232096443218" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 213px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgzjxu4w84u6LlCA1hlr-WLFGqtiINbX30sweFp_nnwgcPddJezB24fOG8IEwUa9ub-K3W9WZYXFL0n5qGNnZVEWxVbmArhga73w9BYRWfmln-Wh84HDQgv7CTZY0s7w7hRHhkYLsjAt8k/s320/the_winner_is___.jpg" border="0" /></a></div><div>Husk du er fantastisk.<br /></div><div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-69916277684776792542010-06-14T07:24:00.000-07:002010-06-14T08:04:24.265-07:00DagdrømmerNoe av det nydeligste jeg vet er å dagdrømme. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg dagdrømmer i løpet av en dag, men det er mange. Særlig nå når jeg egentlig burde lese til eksamen. Ut av vinduet mitt ser jeg naboens hage. Der står et stort syrintre. Inni treet bor en magisk alv. Den magiske alven heter Rosa Mirabella. Hun smiler med øynene og spiser sukkerspinn hele dagen. Eventyret finnes overalt, sier hun. Det gjelder bare å lete.<br /><br /><div>Etter at Adam var på besøk i helga er det gule lapper i hele rommet mitt. De dukker opp når jeg minst venter det, på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en i dagboka mi og i morgest en på kjolen jeg skulle ha på meg. På alle lappene står det fine ord. "Du er magisk, du!", "Så heldig jeg er som kjenner deg.", "Dette var en nydelig kjole!". Det er en av de fineste gavene jeg noen gang har fått. Så heldig jeg er som har noen som setter pris på meg.</div><br /><div>Rosa Mirabella smiler oppgitt til meg. Den siste halvtimen har jeg kikket ut av vinduet, tegnet kruseduller og skrevet blogginnlegg i stedet for å lese til eksamen. Og dagdrømt. Men det er verdt det. Sett av minst 10 minutter om dagen til å dagdrømme. Og husk du er fantastisk!</div><div> </div><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj5z_Lesn3QysmvmsYuPkGiiRDlaO2xRZ6GO4H5-SVwD82OOkEL_In86abeic1Bi-_thCTyKkESn6EIEKUOK2H4RQaxb1oZ6iWokMUC_uvydbWD-FBS-tF0UbHJAm75e7OBnNSiEFzgs-A/s1600/fhs+579.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5482642386349407682" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj5z_Lesn3QysmvmsYuPkGiiRDlaO2xRZ6GO4H5-SVwD82OOkEL_In86abeic1Bi-_thCTyKkESn6EIEKUOK2H4RQaxb1oZ6iWokMUC_uvydbWD-FBS-tF0UbHJAm75e7OBnNSiEFzgs-A/s320/fhs+579.jpg" border="0" /></a></div><div> </div><div></div><div><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5482642367623703346" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhCx9hRbq_xiGWmIXZSmc_41TBKErfSqtYQ05L07tCQggLnEpX1OMF7DXA8LBmq8Eil4azZfgLuKcHuR75hDNWWQoKfyCgNvnzclmLqKCdnJR0fQhs3kQVXQBpunPgoMarw8tlhgzS0CjI/s320/fhs+582.jpg" border="0" /></div><div>Ina og Marie i eventyret.</div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-8129904565353852062010-05-23T11:05:00.000-07:002010-05-23T11:38:06.756-07:00Fly!Små drypp av regn utenfor ruten min. Himmelen er gråblå, vinden blåser stille. Jeg ligger under et pledd og leser. Det føles som å være på en båt. Når jeg lukker øynene kan jeg omtrent kjenne bølgene. Det er deilig å være hjemme på Nordmøre, selv når det regner.<br /><br /><div><div></div><div>Å lese gode bøker er å få nye opplevelser. Bli tatt med til nye steder. Andre tider. Bli kjent med nye mennesker. Gråte og le over det som blir fortalt. Fly! Her er noen bøker som har gjort inntrykk på meg i det siste:</div><br /><div>Høytleseren, Bernhard Schlink</div><div>Saras nøkkel, Tatiana De Rosnay</div><div>Vekten av snøkrystaller, Thorvald Steen</div><div>Drømmehjerte, Cecilia Samartin</div><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEix71xE5LEbCjLnYEeO2V1CAbPNtBvw0laUyATkpliA3flO4jpT1DfnKFDIMasSCy0OG2B9TARi5NdR5xiIuzmC8DoBRH3ctm4Ik54NEC6nP5-OKw2LjOGSLOLHB7Wol5ktAOeRcrrmd0s/s1600/Narnia-castle.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5474535620024324978" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 243px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEix71xE5LEbCjLnYEeO2V1CAbPNtBvw0laUyATkpliA3flO4jpT1DfnKFDIMasSCy0OG2B9TARi5NdR5xiIuzmC8DoBRH3ctm4Ik54NEC6nP5-OKw2LjOGSLOLHB7Wol5ktAOeRcrrmd0s/s320/Narnia-castle.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiLhjkq7YCImBUE3QngVGvx6UopZ7EGKqgAwmuLVd6O-PFNyDlDQBdJOeAXr7Z5ogYkZwrbCpYGSNVlNOg_kEZm5jyMo5nVg40ROP2KECmfwt3jvqBIXYHdELVt6eI5qc8Ad2QUtn_k9CU/s1600/20090725152823.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5474535625650380386" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiLhjkq7YCImBUE3QngVGvx6UopZ7EGKqgAwmuLVd6O-PFNyDlDQBdJOeAXr7Z5ogYkZwrbCpYGSNVlNOg_kEZm5jyMo5nVg40ROP2KECmfwt3jvqBIXYHdELVt6eI5qc8Ad2QUtn_k9CU/s320/20090725152823.jpg" border="0" /></a><br /><div>Bruk regnværsdagene til å fly!</div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-84306526395798599972010-05-16T11:53:00.001-07:002010-05-16T12:32:47.406-07:00Det vakre i verdenJentene smiler til meg fra plakatene. Fra bladene. De sier at jeg må begynne å trene for bikinisesongen nærmer seg. De forteller meg at alt jeg trenger for å holde meg evigung er en eneste vidunderkrem. For rynker er det verste, det viser at jeg blir eldre og det er det største sviket. Å bli gammel er ikke verdifullt, ingen anerkjenner visdom, livserfaring og god tid. Den fineste egenskapen et menneske kan ha er helt glatt hud, så stram at det er umulig å smile.<br /><br />Heldigvis er det ikke på ekte. Heldigvis finnes det noe godt og ordentlig i verden som man kan tro på. I smilerynkene til en gammel dame finnes en vidunderlig historie. Det finnes vakre smil i søte sommerkjoler, høylytt latter, glede og smil gjennom tårer. Jentene finnes ikke, de er bare retusjerte, falske bilder av virkeligheten. Det som finnes er opplevelser, følelser og historier. Mennesker som tenker unike tanker og som preges av det livet de lever.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheoiE0qaFA7vn5EYMC__A0NCXfYBMGmnXDJDBFoI6071j7hx583o9Jr8dGRBcfLNGLvhGqYTYileyQ9NoUfcS69mwQeuXwPTrLK_ZSffTKIoXRJHct2OKGRi2dAPb0EAvJ7WQ1j18cIUQ/s1600/Vakkert1.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5471951808250116098" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 219px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheoiE0qaFA7vn5EYMC__A0NCXfYBMGmnXDJDBFoI6071j7hx583o9Jr8dGRBcfLNGLvhGqYTYileyQ9NoUfcS69mwQeuXwPTrLK_ZSffTKIoXRJHct2OKGRi2dAPb0EAvJ7WQ1j18cIUQ/s320/Vakkert1.jpg" border="0" /></a><br />Og det er det vakre i verden.Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-27530771410528318602010-05-09T13:49:00.000-07:002010-05-09T14:16:51.536-07:00Ekte omsorgNoen ganger er man så heldig å møte mennesker som bryr seg på en ekte, oppriktig og ærlig måte. Som ikke samler på bekjentskaper og plasserer deg i nettverkskart, men bare velger å være sammen med deg fordi du er noe helt fantastisk.<br /><br />Verdens beste mormor døde for tre år siden, men vil alltid leve inni meg. Stemmen vil høres for mitt indre øre og omsorgen vil flyte gjennom meg så lenge jeg lever. Mormor kokte kakao hver morgen, strikket sokker og varmet tøyet mitt på ovnen. Hun brettet dynen rundt meg og sa sov godt lille Ina, fordi hun var så utrolig glad i meg.<br /><br />Verden er full av falskhet og nyttige bekjentskaper. Men noen ganger er det bare den ene personen som trengs for at livet skal være godt og trygt å leve. Jeg tror vi alle behøver noen som ser og anerkjenner oss som den vi er. Hver dag blir vi veid og målt etter det vi gjør. Da er det fint å ha et par øyne som ser det fantastiske, utrolige inni.<br /><br />Uansett om jeg hadde vokst opp til å bli statsminister, lærer, narkoman eller prostituert, ville omsorgen i blikket til mormor ha vært den samme. Husk du er fantastisk!<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgLzNERvsbT1dqAkgocs0JEArsluTfwdJl9afUoCWiopCmMsuLW1Mru2tzlpWcVD4SQKJztYTLvfLeuTf9uXmZAqgjeyLdZdPKc0bjCUgSyyN-grm7aRZMQB2fXlKsx9sILVGNImS2Qm3Y/s1600/bal_C3_B5es_balloons_color_party_balon_pretty-c9937f79d2c97a0b73df23af63ba6323_h_large.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5469381470328455922" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgLzNERvsbT1dqAkgocs0JEArsluTfwdJl9afUoCWiopCmMsuLW1Mru2tzlpWcVD4SQKJztYTLvfLeuTf9uXmZAqgjeyLdZdPKc0bjCUgSyyN-grm7aRZMQB2fXlKsx9sILVGNImS2Qm3Y/s320/bal_C3_B5es_balloons_color_party_balon_pretty-c9937f79d2c97a0b73df23af63ba6323_h_large.jpg" border="0" /></a>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-80365107671326117352010-05-03T15:19:00.000-07:002010-05-03T15:42:40.937-07:00Lappeteppe av en dag<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgqh__Xcm2MIZecernZBbsk6xDjIHRMFLymuLLZobJXH97kYDdJhW1167ymMFFwIvxoTxID6DHytVWfl5vwVzxe8CqiVsnJ0Qk7Zao-3P825TtGKzD58ct9qhNFEYIy2m3j7zb2Rmo7MFA/s1600/tumblr_kyms8bFuH51qzjggvo1_500_large.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5467177519141224146" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 213px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgqh__Xcm2MIZecernZBbsk6xDjIHRMFLymuLLZobJXH97kYDdJhW1167ymMFFwIvxoTxID6DHytVWfl5vwVzxe8CqiVsnJ0Qk7Zao-3P825TtGKzD58ct9qhNFEYIy2m3j7zb2Rmo7MFA/s320/tumblr_kyms8bFuH51qzjggvo1_500_large.jpg" border="0" /></a><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhqYuV3ufCo2xqfu9pPoM33GkRbjniYU89eo86HXVKhj0kgMGGDgnj2p-oR4R7wEPLNjdOERpzOjcGQra4H-6rE8M0ipSYkHOeLAVPCg_oJxjj8lbrsWi0LNX_53hRKkEOlA1zLrlqH5Is/s1600/7ARyMo8yKnmb3es1NSkI023bo1_400.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5467177515862875762" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 224px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhqYuV3ufCo2xqfu9pPoM33GkRbjniYU89eo86HXVKhj0kgMGGDgnj2p-oR4R7wEPLNjdOERpzOjcGQra4H-6rE8M0ipSYkHOeLAVPCg_oJxjj8lbrsWi0LNX_53hRKkEOlA1zLrlqH5Is/s320/7ARyMo8yKnmb3es1NSkI023bo1_400.jpg" border="0" /></a><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHGiAvgPDcyPJ1DfbCS_08ykmCAY-7uiKb1lKJZWxqjRkKcVb-r7QJNV-VpRj2gPEU0DQaZK2vz68ECaDiEg8BjFQkLDuTfCt6HgBp9cPKxe60AuJfzO1A8FwMptVEiwpeoyJgpo84uUw/s1600/Pippi-Langstrompe_700320i.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5467177510211599282" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 180px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiHGiAvgPDcyPJ1DfbCS_08ykmCAY-7uiKb1lKJZWxqjRkKcVb-r7QJNV-VpRj2gPEU0DQaZK2vz68ECaDiEg8BjFQkLDuTfCt6HgBp9cPKxe60AuJfzO1A8FwMptVEiwpeoyJgpo84uUw/s320/Pippi-Langstrompe_700320i.jpg" border="0" /></a><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhe7JsjRoC2A-LOYgotTPkHuixk5mmnGUBOeZVZpPzpypyAw6vGGOEnl5F3H49fNitNbVSdmo7BL3cG-H4gYoENsS1gMJlIcsTnqT3UD-6wCUljroN03Gul0PjXZVYw9J-LM3p9YkymHxA/s1600/cherry-blossoms-this-is-glamorous.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5467177507017640786" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 229px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhe7JsjRoC2A-LOYgotTPkHuixk5mmnGUBOeZVZpPzpypyAw6vGGOEnl5F3H49fNitNbVSdmo7BL3cG-H4gYoENsS1gMJlIcsTnqT3UD-6wCUljroN03Gul0PjXZVYw9J-LM3p9YkymHxA/s320/cherry-blossoms-this-is-glamorous.jpg" border="0" /></a><br /><div>Løpe over gresset foran universitetet. Slå hjul og stå på hendene. Lilla blomsterhav, som et magisk blomsterland. Klatre i det høye treet og få sommerfugler i magen. Jeg spiser en krummelur så jeg ikke blir stor. Se opp på den blå himmelen som er så langt borte og likevel så nær. En humle surrer forbi. Den skal noe, men jeg får aldri vite hva. Sosiologer i massevis. Eksamensnerver. Sjokolade og kakao i store mengder. Så søtt og godt. Verdens blideste bussjåfør på veien hjem som smilte på ekte. Tenk om mennesker kunne fly. Lese Margareth Olin og tenke at hun er heltinne. Nå skal jeg sove og drømme. Natta er en lomme som vi putter dagen i.</div></div></div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-44065263840412172372010-04-30T08:10:00.000-07:002010-04-30T08:39:04.273-07:00Politikk handler om å forandre menneskers liv!I morgen er det 1.mai. Jeg har hørt på arbeidersanger i en uke allerede og gleder meg som en liten unge. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har er nettopp fra 1.mai og jeg får gode tårer i øynene når jeg tenker på det:<br /><br /><div><div></div><div>Jeg og pappa spiser 1.mai-frokost i Oslo. Det er mennesker overalt og alle smiler. De sier gratulerer med dagen til hverandre og øynene er glade på ordentlig. Rett ovenfor meg sitter en gammel dame. Hun spiser en brødskive med syltetøy og drikker en kopp kaffe til. Jeg lurer på om hun spiser det til frokost hver dag. Ansiktet hennes er alvorlig gjennom hele frokosten og hun snakker ikke med noen. Jeg har på meg nytt skjerf og olakjole. Vi reiser oss og synger en sang, jeg husker ikke hvilken. Den gamle damer smiler så vidt mens hun synger, en gang. Jeg lurer på om det bare er jeg som har sett det.</div><div><br /></div><div>Norge, verdens beste land å bo i består av noe så enkelt som mennesker. Barn på asylmottak som lurer på om de får bli i Norge. Narkomane som drømmer om et bedre liv. Mennesker som gråter. Som ler. Som viser omsorg for andre. Og vi er alle en del av det samme fellesskapet. </div><div><br />Sammen skal vi fortsette å kjempe for de svakeste gruppene i samfunnet, for de fattigste i verden og for et samfunn der alle blir sett på som likeverdige. God 1. mai i morgen!</div><div></div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEif5t_jxE7zwos0DIXN3Z7DTCrQhs2OeW8nliBanYfovRjWgIX8fTQv613Ujvw1g6AVqGjZjyfTB61JS98qyRzaYxg6yrTfOCbxFu0taB7sQ1wHoYdsi1B1jBh8sWjvbTuiq3MwdIz5BbY/s1600/fhs+607.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5465953397815226322" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEif5t_jxE7zwos0DIXN3Z7DTCrQhs2OeW8nliBanYfovRjWgIX8fTQv613Ujvw1g6AVqGjZjyfTB61JS98qyRzaYxg6yrTfOCbxFu0taB7sQ1wHoYdsi1B1jBh8sWjvbTuiq3MwdIz5BbY/s320/fhs+607.jpg" border="0" /></a><br /><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5465953379899316898" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhHa1jfI11Vo9FddwYbEvWHv10Inpo_fXFvYFaH9KuFA4P_9lFNfba1Kn1V97TNGwwfUJ8wqrtnwsCRlnF5tJGitQErJ6kknbBBbCFYaXdP8XT13DeH9BwKIJKQrAvJ5KkIr73l3LUfLbY/s320/fhs+624.jpg" border="0" /><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFtiZyVidOe24yeHjGcFPRZYu91YFEQU7Z50CNVTO3HJCIGDnkQvo8ja_KOxb7KmW6jTjFC_1oUDgPvmBpmHpFB0WPEtXCIZdNfwkPUSnsmVmU_f_mC50cFFDEP3XnjXRm6CcxPbvmxiI/s1600/fhs+627.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5465953385927837026" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFtiZyVidOe24yeHjGcFPRZYu91YFEQU7Z50CNVTO3HJCIGDnkQvo8ja_KOxb7KmW6jTjFC_1oUDgPvmBpmHpFB0WPEtXCIZdNfwkPUSnsmVmU_f_mC50cFFDEP3XnjXRm6CcxPbvmxiI/s320/fhs+627.jpg" border="0" /></a></div><div>Fra 1.mai i Bergen i fjor.</div><div></div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-63378331722879681582010-04-26T12:23:00.000-07:002010-05-03T15:43:32.787-07:00Et ekte smil og to skinnende øyne.Klokken er 7, tidlig morgen. Mens jeg haster av gårde for å ta toget får jeg plutselig øye på en person med nesten helt lik ullgenser som meg. Det er en mann på ca 25 år. Han sitter på gata med bøyd hode og holder hardt rundt ermene på ullgenseren. Jeg har nesten ingen småpenger, men han blir glad for det lille han får. Idet jeg skal til å gå videre møter han plutselig blikket mitt med skinnenede, blå øyne.<br /><br />Jeg håper du får en veldig fin dag, sier han, og smiler med munnen, øynene og hele ansiktet. Kinnene mine brenner. Han unner meg å få en fin dag selv om han vet at dagen hans kommer til å inneholde mye vondt og vanskelig. Tusen takk hvisker jeg og smiler usikkert. Holder hendene hardt rundt ermene på ullgenseren, på samme måte som han.<br /><br />Han har en av de fineste egenskapene i verden: å kunne smile oppriktig og ekte til andre så de føler seg verdifulle. Jeg skulle ønske han visste hvor mye det betydde for meg. Vi har nesten lik ullgenser, men lever i to helt forskjellige verdener. Mens jeg har tatt av meg min genser, har han nok fortsatt sin på. Kanskje sover han ute i natt.<br /><br />Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å se hverandre. I øynene er vi alle like.<br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgHhff-wWpoua4XrZQJMsOLmzdRRJ77cWIk4QtM7BQk6iYhdwICr65V1jvDuponDbUbuemQtaSr07IEy4zTW7wIFIjdCLeMRLukgjhIA76T-ysSdtfyHZZEiV8PV6tsecx4heYzf2oag64/s1600/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5464540921137816194" style="WIDTH: 160px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgHhff-wWpoua4XrZQJMsOLmzdRRJ77cWIk4QtM7BQk6iYhdwICr65V1jvDuponDbUbuemQtaSr07IEy4zTW7wIFIjdCLeMRLukgjhIA76T-ysSdtfyHZZEiV8PV6tsecx4heYzf2oag64/s320/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg" border="0" /></a>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-59984528742977556202010-04-23T02:36:00.000-07:002010-04-23T02:48:13.389-07:00SukkeralverAlvene er til en hver tid mer levende enn de er ved sine fulle fem, mer eventyrlige enn de er i stand til å begripe med sin smule fornuft. Som svimle humler surrer fra blomst til blomst en døsig ettermiddag i august, kleber sesongens sukkeralver seg til sine urbane habitater i himmelrommet. Bare Joker har revet seg løs.<br /><br />-Jostein Gaarder<br /><br />Hvis du ikke har noe å gjøre i helgen, les Jostein Gaarder!<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5CsqFniyHdLlmkyu_od7jcd_i8F-TdUqnCwPavINYphiWf0wlQVm8ZyFwRkbKU-XeS2OryQM_j1yv8zVHKdKZTDlPyPEKE67KbQe7ch42MG5v7AkZrrD2K57P3L-0waWEZcTN2E6tplM/s1600/tumblr_kt0z6dNGAH1qa3u0oo1_500_large.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5463267261520414402" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 318px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi5CsqFniyHdLlmkyu_od7jcd_i8F-TdUqnCwPavINYphiWf0wlQVm8ZyFwRkbKU-XeS2OryQM_j1yv8zVHKdKZTDlPyPEKE67KbQe7ch42MG5v7AkZrrD2K57P3L-0waWEZcTN2E6tplM/s320/tumblr_kt0z6dNGAH1qa3u0oo1_500_large.jpg" border="0" /></a><br />Husk du er fantastiskIna Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-43258087809431495362010-04-20T01:51:00.000-07:002010-04-20T02:10:53.763-07:00Lev.Jeg drikker te og hører på radio. Det er en typisk formiddag i eventyrhuset på Ås. I går kveld klatret vi i det storet treet ved veien til Pentagon. Stjerneklart. Klar, kald luft i ansiktet. Det var magisk! Så falt jeg ned og fikk skrubbsår på knærne og i hendene. Det var som å være 6 år igjen. Nå skal jeg på lesesalen, mitt andre hjem for tiden. Det nærmer seg eksamen og alle er stressa.<br /><div><div></div><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgOPB-sTqCrb3qH0IIFIbXcRYUh01P1bgJE9WwgbDRZeYRSFMljQ06mtN08rJHM4fcNkvFmj6pTs7Nv8ITVUanvy3Il5As4ATRmu6B323DOcCuNXRc83OUYqz7fU-woYFu5TYwqVM8wQnY/s1600/26371_389077391535_598216535_4482164_6613249_n.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5462144454003413474" style="WIDTH: 251px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgOPB-sTqCrb3qH0IIFIbXcRYUh01P1bgJE9WwgbDRZeYRSFMljQ06mtN08rJHM4fcNkvFmj6pTs7Nv8ITVUanvy3Il5As4ATRmu6B323DOcCuNXRc83OUYqz7fU-woYFu5TYwqVM8wQnY/s320/26371_389077391535_598216535_4482164_6613249_n.jpg" border="0" /></a><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi76f6cs4xTbpf9TVCeeJaCjYjkPGSx3RDRvXMqdo9ah5XIVtFCB11rtyG4UqKwTpixbmAUfaIMqMzkpJY4_L87y7QPy9AzpOECzk4EESytj5H5YAZe-fSFwQWcr5BilOcDX1QpdB-VDbo/s1600/26371_389077421535_598216535_4482166_3107274_n.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5462143572401924290" style="WIDTH: 251px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi76f6cs4xTbpf9TVCeeJaCjYjkPGSx3RDRvXMqdo9ah5XIVtFCB11rtyG4UqKwTpixbmAUfaIMqMzkpJY4_L87y7QPy9AzpOECzk4EESytj5H5YAZe-fSFwQWcr5BilOcDX1QpdB-VDbo/s320/26371_389077421535_598216535_4482166_3107274_n.jpg" border="0" /></a><br /></div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinOM2dxpt0QFMwFOM41nABIiyAdvjxMsNDYfea_S-LtB964b8IzSwB-quDJ49GNZF2V9OZymSNWUAltWNzvRcy9ve6v_2GfXVbG_1g1LrbL30rMA2Bc4XrDGJomIeTNa45K38T-U_0xfo/s1600/26371_389087031535_598216535_4482388_5371991_n.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5462143851635434994" style="WIDTH: 249px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinOM2dxpt0QFMwFOM41nABIiyAdvjxMsNDYfea_S-LtB964b8IzSwB-quDJ49GNZF2V9OZymSNWUAltWNzvRcy9ve6v_2GfXVbG_1g1LrbL30rMA2Bc4XrDGJomIeTNa45K38T-U_0xfo/s320/26371_389087031535_598216535_4482388_5371991_n.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><div>Men hvem kan tro på sorga, når en danser gjennom livet?</div><div>Bildene er tatt av fantastiske Maiken Rye!</div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-44963038864614489372010-04-16T03:15:00.001-07:002010-04-30T08:38:24.417-07:00Lykke!Lykke er:<br /><br />Å lytte mens noen forteller eventyr<br />Å smile til en fremmed som smiler tilbake<br />Å klatre i et høyt tre så det kiler i magen<br />Å blåse såpebobler og danse under dem<br />Å lese en bok som er så spennende at man glemmer tiden<br />Å le så mye at det gjør vondt<br />Å se på noen man er glad i og vite at de er glad i deg også<br />Å trille klinkekuler utover hele gulvet og bade i dem<br />Å leke med disse menneskene:<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEieRNd_BAClwuNwlHfdS7rHhkqEOJV7WZR9RzvX2UV5d6bV_1O7yk1y2ONTAk9HblCGYjR1wREZSwN23IYOzlK2e2gq3j24DxJYsggaR44uaFS0WIPRsS7_HNUMMVqmnouq2FniaHmuMbc/s1600/4577_91485961535_598216535_2346534_6397080_n.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5460678678556176162" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEieRNd_BAClwuNwlHfdS7rHhkqEOJV7WZR9RzvX2UV5d6bV_1O7yk1y2ONTAk9HblCGYjR1wREZSwN23IYOzlK2e2gq3j24DxJYsggaR44uaFS0WIPRsS7_HNUMMVqmnouq2FniaHmuMbc/s320/4577_91485961535_598216535_2346534_6397080_n.jpg" border="0" /></a><br /><br />Det skal jeg gjøre i helga og jeg gleder meg så mye!Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-18885951953744156772010-04-12T10:28:00.000-07:002010-04-30T08:37:42.237-07:00(Syke)hjemJeg er så heldig at jeg kjenner en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. I øynene er hun like gammel som meg. Vi betrakter begge verden gjennom små klinkekuler av blod og vev. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes. Men håndtrykket vil være fast og blikket observerende. Og på samme måte som henne vil jeg fortsatt synes at livet er et mysterium.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEji2-piCcG2AghqvVh5OS7u8aWgn12_go88FmHwlrs2HHIyiFMRzW_S_T_ZnH1D7ImxY6jCSAUjLteCgvk8zF-2DY9plwKQSL3l_Xdc1VQpGbdYT-I8vtwFvf3P1OMnm9nCoKVjfs4Y7pE/s1600/%C3%A5%C3%A5.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5459308848920773218" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 186px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEji2-piCcG2AghqvVh5OS7u8aWgn12_go88FmHwlrs2HHIyiFMRzW_S_T_ZnH1D7ImxY6jCSAUjLteCgvk8zF-2DY9plwKQSL3l_Xdc1VQpGbdYT-I8vtwFvf3P1OMnm9nCoKVjfs4Y7pE/s320/%C3%A5%C3%A5.jpg" border="0" /></a><br /><br /><br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiXT6tp78mbIEvOWzVubNuF7ZuTZkf0Az8taaopJpYAFlkITGnG90rhyWobGoUdttXSTAASjCGm0rJqM9RGE2Xcq-xsb5A7VvZALTlZNJp6P3lKnRg8uPgRFZ8SgANU1sN9t024OWHXG6o/s1600/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5459308852396067282" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 266px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiXT6tp78mbIEvOWzVubNuF7ZuTZkf0Az8taaopJpYAFlkITGnG90rhyWobGoUdttXSTAASjCGm0rJqM9RGE2Xcq-xsb5A7VvZALTlZNJp6P3lKnRg8uPgRFZ8SgANU1sN9t024OWHXG6o/s320/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg" border="0" /></a><br /><br /><br />Å være på sykehjem handler ikke bare om å vente på å dø, det handler om å leve.<br />Øyeblikket er den eneste evigheten som finnes.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgFFlWQvM8IwdxKsgzPoeS0I_frds9SxGr8_5FQL0EKmZG75S5O6KeB-tO2mx51r0TYcIY8c614aoFVjo2MxTqVW74B1nWlAMadkwbbl8wvalpAKtbo_njPYbOZnF5xeqHocz3732WxLzs/s1600/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5459308867311833682" style="WIDTH: 213px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgFFlWQvM8IwdxKsgzPoeS0I_frds9SxGr8_5FQL0EKmZG75S5O6KeB-tO2mx51r0TYcIY8c614aoFVjo2MxTqVW74B1nWlAMadkwbbl8wvalpAKtbo_njPYbOZnF5xeqHocz3732WxLzs/s320/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg" border="0" /></a>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-46616960013571368352010-03-25T03:03:00.000-07:002010-03-25T03:18:16.373-07:00Mummidalen<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjz5iyXmgWkO6svZlCzFULSOll9ZYCzWzj_b7tuXelJPn1hOjb1vJo4Qs_QgDF5wFlzS8SktBcajLO_36LDRpR_8atEEU7cB2Jdt2QoYS29GsUZxRbD5wOTmdhZzYZhihCvygPqxZFXafs/s1600/%C3%85+mummi.gif"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5452512956725783010" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 191px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjz5iyXmgWkO6svZlCzFULSOll9ZYCzWzj_b7tuXelJPn1hOjb1vJo4Qs_QgDF5wFlzS8SktBcajLO_36LDRpR_8atEEU7cB2Jdt2QoYS29GsUZxRbD5wOTmdhZzYZhihCvygPqxZFXafs/s320/%C3%85+mummi.gif" border="0" /></a><br /><br /><br /><div><div>Da jeg var liten skulle jeg alltid ønske jeg levde i mummidalen. Enda synes jeg det samfunnet de lever i er veldig fantastisk! Alle er forskjellige og enda lever de side om side og respekterer hverandre for den de er.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjS8AqDK_XpiGmn1RwfgzAFSLNjmXbdIX31uMNk2dr_fhQn3tm3HojUaAMk17mJLWyuuXukwx9LWFsjIsajtz6sZT6F1L-fAST93XhbFETF0X1J7JhS8URLrvJ5utulAm-xomGOsbsaXqQ/s1600/%C3%85+mummi+2.gif"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5452512965299697042" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 181px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjS8AqDK_XpiGmn1RwfgzAFSLNjmXbdIX31uMNk2dr_fhQn3tm3HojUaAMk17mJLWyuuXukwx9LWFsjIsajtz6sZT6F1L-fAST93XhbFETF0X1J7JhS8URLrvJ5utulAm-xomGOsbsaXqQ/s320/%C3%85+mummi+2.gif" border="0" /></a><br /><div> </div><div>Mummimamma hjelper alltid de som føler seg utenfor og gjør at de får det bedre. </div><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiB1aPNb6H5658JEyzQBxswM8Ltg8LV9QjYbC1oFQPhnSHIb0srDpRwKncvhyF86mvenXYCRTQ6A_LZgpFuFb2HKGJkib8mmRrndURtpLR59o6wTE3ObAVgGWizzlseGiwQt8K0ZihRn1Y/s1600/mummi_2jpg.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5452512975607537586" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 178px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiB1aPNb6H5658JEyzQBxswM8Ltg8LV9QjYbC1oFQPhnSHIb0srDpRwKncvhyF86mvenXYCRTQ6A_LZgpFuFb2HKGJkib8mmRrndURtpLR59o6wTE3ObAVgGWizzlseGiwQt8K0ZihRn1Y/s320/mummi_2jpg.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><br /><div>Hufsa er den eneste som er veldig utenfor, enda hun ikke er slem, bare kald i hjertet. Vi har noen hufsaer i vårt samfunn også. Da er det vår oppgave å ta dem inn i varmen. Alle tilhører det samme fellesskapet og alle fortjener å oppleve omsorg og empati.</div><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEix-bxOxok7oMjXhhyphenhyphenk-SFwdIyfAUWZEvKlxH6O-myL7nWq0j4vGJl8W4ghdwwzk74oq9JuQ-C0NHThE0zsmjvWhqAgg5888grVuBw-iTeCQ-gEpzJk8Ova5vd6wESIaE7iypDdRW4tkr8/s1600/%C3%85+mummi+3.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5452512972782256898" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 242px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEix-bxOxok7oMjXhhyphenhyphenk-SFwdIyfAUWZEvKlxH6O-myL7nWq0j4vGJl8W4ghdwwzk74oq9JuQ-C0NHThE0zsmjvWhqAgg5888grVuBw-iTeCQ-gEpzJk8Ova5vd6wESIaE7iypDdRW4tkr8/s320/%C3%85+mummi+3.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><br /><br /><br /><br /><div></div></div></div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-30173765680308609202010-03-23T14:06:00.000-07:002010-04-30T08:37:21.180-07:00Eventyrland<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhdrwgcgUdxCWPaxRYPaMs1ODLhSJ1bWgta6D5q06j9XYRRv-oz5iVyf0_iMXbEDRgXssqviqQI1D-eeuLPnq62-GTvkOEaXubtDkXy7_zLbLVdwXPe0b25Ausl9dkXzhApg8j8eLU-70Y/s1600-h/hdr01small.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5451942182008457202" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 208px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhdrwgcgUdxCWPaxRYPaMs1ODLhSJ1bWgta6D5q06j9XYRRv-oz5iVyf0_iMXbEDRgXssqviqQI1D-eeuLPnq62-GTvkOEaXubtDkXy7_zLbLVdwXPe0b25Ausl9dkXzhApg8j8eLU-70Y/s320/hdr01small.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><div>I dag tok jeg fly fra Kristiansund til Oslo mens det var solnedgang. Skyene lå så utrolig vakkert mot den røde sola. Det lignet et eventyrland! Jeg fikk lyst til å hoppe ned på dem. Hele turen dagrømte jeg om at jeg kunne sveve på skyene, grave meg ned i dem. At de var lagd av mykt fløyelsstoff. Tenk om det hadde vært på ordentlig. Men kanskje er det fint å bare drømme om det? Det er fint å dagdrømme.</div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-49064983123541600952010-03-22T04:49:00.000-07:002010-04-30T08:36:57.697-07:00Våren er herVåren har kommet til vestlandet. I dag så jeg årets første hestehov. Den var som de er hvert år, likevel var det fantastisk. Tenk at noe så lite kan gjøre oss så utrolig glad. Jeg ser på havet hele tiden nå, for jeg vet jeg vil savne det med en gang jeg drar herfra. Havet skifter farge om våren. Fra blått til enda blåere. Det er vakkert. Gå ut og kjenn på våren!<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg42WXHofZQsKvFeNZ5UYpJ6nCjFacZxdK-XAeXlWUzSgT4WqTMvxqBhgov0l0Mm6QSNKD44y8lQ1b7ur8vs4dMgSbhJzere513-2mFgwhMVmgew7aCv5Loq11q9UtmqvKvuYMHYUtS874/s1600-h/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5451426192071341394" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 213px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg42WXHofZQsKvFeNZ5UYpJ6nCjFacZxdK-XAeXlWUzSgT4WqTMvxqBhgov0l0Mm6QSNKD44y8lQ1b7ur8vs4dMgSbhJzere513-2mFgwhMVmgew7aCv5Loq11q9UtmqvKvuYMHYUtS874/s320/%C3%85%C3%85%C3%85%C3%85.jpg" border="0" /></a><br /><br /><br />'Tegn sola', sa lærer'n!<br />Og gutten tegna sola, rund og gul med strålekrans,<br />men tegninga viste ikke varmen, lyset og livet<br />som sola gir<br />nå om våren<br />her i nord,<br />viste ikke varmen etter kulda,<br />viste ikke lyset etter mørket,<br />eller livet som sprengte seg fram i en hestehov!<br />-Gerd NylandIna Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-6117464748364191376.post-56187584989551025122010-03-21T12:01:00.001-07:002010-03-21T12:15:25.341-07:00Kan jeg skrive blogg?<div>Jeg har lest mange gode blogger av fantastiske mennesker som er flinke til å skrive. Jeg har lest blogger som har fått meg til å le høyt, som har fått tårene til å renne og som har gjort meg veldig sint og opprørt. Disse bloggerne må ha veldig spennende liv har jeg tenkt, som har så mye å skrive om! Og nå skal jeg jaggu meg prøve å skrive blogg sjæl.. Livet mitt er ikke ekstraordinært fantastisk, men som alle andre opplever også jeg noen magiske, herlige, triste eller morsomme øyeblikk i løpet av en dag. Denne bloggen skal handle om såpebobler, klinkekuler og alt som fint er. Om urettferdighet, kvinnekamp, klimaspørsmål og norsk asylpolitikk. Om mennesker jeg møter og ikke møter. Og ellers alt ved eventyret livet.</div><div> </div> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjX8tw6729kZ4VgTBmGgxurb5NR1zGz_VKAFJHLCg_J24QW8ENxg6Vy4wpFb4K-_I9LyNTdUL5d9vJfQFnqQOI6ZaOjfhW2CQR4GmHYiEZLTxjJvNnmECH9ZKyLx4F0wLSElqSU07nJk5A/s1600-h/Mr__Multicultural_by_iNeedChemicalX.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5451167037908749186" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjX8tw6729kZ4VgTBmGgxurb5NR1zGz_VKAFJHLCg_J24QW8ENxg6Vy4wpFb4K-_I9LyNTdUL5d9vJfQFnqQOI6ZaOjfhW2CQR4GmHYiEZLTxjJvNnmECH9ZKyLx4F0wLSElqSU07nJk5A/s320/Mr__Multicultural_by_iNeedChemicalX.jpg" border="0" /></a><br /><div></div><br /><div> Husk du er fantastisk!</div>Ina Rangønes Libakhttp://www.blogger.com/profile/01390209815178461412noreply@blogger.com3