Hva er et menneske?

Jeg husker ikke når jeg begynte å lete. Husker bare at jeg var liten. Ble kledt på, kattevasket i ansiktet med spytt og bredt dyne over. Så jeg må ha vært under seks, kanskje til og med mye mindre.

Hva er et menneske, mamma?

Og hun kunne jo ikke svare, hvem kan vel det. Så jeg spurte bestemor og barnehagetanta og naboen som var prest. De kom med forskjellige svar, presten hadde det lengste og det som var vanskeligst å forstå. Jeg prøvde å skrive ned det han hadde sagt, men jeg klarte ikke formulere og sette i system. Husker ikke om jeg kunne skrive en gang. Kanskje jeg tegnet.

Bestemor satte meg på fanget og tok seg god tid, strøk meg på kinnet.

Jeg spurte læreren også, høyt i timen. Og han forklarte hva som skilte oss fra dyr, for han var naturfagslærer. Vaktmesteren så på meg med lurt smil og sa at folk egentlig er ganske like og tenker på mye av det samme. Enten de bygger hus eller styrer landet. De vil ta vare på familien sin, vil vite at noen er glad i akkurat dem og er nysgjerrige på verden, på livet.

Jeg begynte å observere, lete selv. Ville fange hva ulike mennesker var i stand til. Hva som skilte dem, hva de hadde til felles. Hva de var.

På bussen. I parken. I barnehagen. På sykehjemmet. Jeg hadde notatblokk og blyant.

Noen hadde ord som gav mening, som ble en del av meg med en gang de ble sagt. Som den gamle damen som sa "Er det ikke rart hvordan det samme mennesket viser seg i livets inngang og utgang? Mye er likt et helt liv". Eller hun som sa "tenk hvor mye smerte et menneskeliv kan tåle". Ungdommen utenfor Oslo s som sa "det var ikke planen å bli narkoman". Den lille jenta på sju som sa "en kan aldri vite hva som vil skje, for magi finnes".

Og jo lenger unna hjemme jeg gikk, hvor mange mennesker jeg møtte, var det som en kjerne kom til syne i det jeg fant. Hvor like behov vi mennesker har. For at noen skal synes akkurat vi er det beste i verden. For at noen skal lytte sånn på ordentltig. For et annet menneske. Som Agnar Mykle sa det: "vi er forenet i lengselen etter hendenes innside".

Samfunnet må bli flinkere til å gi rom for stemmene til ulike enkeltmennesker, slik skaper vi en felles plattform i samfunnet, som består av raushet og respekt.

Virkeligheten kan være vond, men det nytter ikke å lukke øynene for det vonde forsvinner ikke likevel. Gir vi ordet til mennesker vi ikke vil identifisere oss med så kan det være hardt å innse hvor like vi er dem. At vi kunne vært dem. Men vi må hente det frem. Vi må ta på det, se det i lyset. Alle stemmer er skumlere i mørket.

Vi må inn i asylmottakene, i fengslene, ut på gata, vi må la de prostituerte få være med i debatten som blir tatt om dem. La de ensomme få ordet. Alle svake grupper består av sterke mennesker, men de må gis rom til å heve stemmen.

Noe av det farligste som kan skje i en debatt er at den blir tatt så langt borte fra de folk det gjelder, at man til slutt har glemt at de er mennesker som oss. At man til slutt har glemt at alle grupper består av enkeltmennesker, og at alle har et hjerte, og at alle har lag på lag med drømmer og tanker og gleder og sorger. At de blir umenneskeliggjort.

At vi slutter å lete etter hva et menneske er og hva et menneske kan, og plutselig synes "tigger" kan beskrive tusen tenkte tanker, millioner med minner.

Ingen merkelapp uansett hvor stor den er, kan dekke et helt menneske.

Blanke ark og fargestifter

Jeg har et gullkantet minne drysset med tryllestøv. Et fantastisk øyeblikk gjemt i hjertet mitt, som jeg kan ta frem, som får meg til å smile. Minnet er som en dyrebar skatt, noe av det kjæreste jeg har. Det er mennesker i minnet, gode mennesker. Det er ønsker og drømmer på rosa papir. Det er stjerneskudd og raketter. Og frostrøyk. Og i øynene på menneskene er det noe man bare finner en eneste gang i året. Blandingen av melankoli og forventning, når et år forsvinner og et annet blir kastet over oss enten vi er klare for det eller ikke. Det var nyttårsaften 2010 og det nye året lå der som en ubrukt gave. Vi var uovervinnelige, vi var klare. Livet var vårt og det var her og nå. Og slik holdt vi rundt hverandre mens himmelen eksploderte i farger. Det føles som i går og samtidig et helt liv siden.

Jeg har et annet minne også, med sommerkjoler og myggstikk, og arbeidersanger mens solen går ned i vannet. Ungdommer med brennende hjerter, som har så mye engasjement at det lyser i øynene deres når de snakker om drømmene sine. Som sier solidaritet på en måte som gjør at du får gåsehud selv om sommerkvelden er varm og myk. Og etterpå kysser i skogen og løper barbeint gjennom gresset. Er fulle av sommer og boblende glede. Jeg husker jeg følte meg heldig, som fikk lov til å være med på noe stort. Som fikk kjenne disse menneskene som ikke trodde, men visste at en bedre verden er mulig. Det var 21. juli og vi var klare til å forandre verden.

Så fint at fremtiden er en hemmelighet, så vi slipper å måtte vente på det vonde i livet.

Noen ganger er hendelser så store og grusomme at de får alt til å gå i oppløsning. Som gjør at mye av det som til daglig holder livet sammen, mister viktigheten og forsvinner. Og alt du står igjen med er medmenneskeligheten. 22. juli betydde det ikke noe hvor mye penger du hadde i banken, om du var suksessrik eller ikke. Den nyoppussede stua hadde mistet glansen. Det betydde ikke noe om bussen var sein. Ingen merket om det var sol eller regn. Alt som betydde noe var omsorgen mellom mennesker. Å klamre seg til hverandre i sorgen, smerten. Uvissheten.

Jeg møtte et menneske for første gang 22. juli, som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Nina var liten og lys, men den tøffeste av alle. Ledet akutt-teamet og ropte beskjeder. Rundt tjue mennesker gjorde som hun sa, oppgaven var å finne ut hvor hardt skadet jeg var. Men hun var ikke bare en maskin, hun var et medmenneske, blant de flotteste jeg har møtt. Hun hadde varme hender og smil med omsorg i seg. Og der lå jeg og visste ikke om jeg skulle leve eller dø. Skutt fem ganger, redd og alene. Og oppi alt dette så Nina hvem jeg var og hva jeg trengte. Du er tapper, sa hun. Jeg følte meg ikke tapper. Lå der i kjøkkenuniformen med sausflekker fra dagens middag på Utøya. En helt vanlig jente som hadde stått og tatt oppvasken. Du er den tapreste pasienten jeg har hatt, sa Nina og smilte smilet sitt. Smilet jeg fortsatt ser for meg når jeg blir trist. Som gjør meg tryggere inni meg.

Tenk at vi alle har mulighet til å være et medmenneske for dem rundt oss. 
Er det ikke menneskene som fyller minnene vi eier fra 2011?

Innimellom pleier jeg å gå ned til Oslo S bare for å være der litt. Det er et rart sted å være når du bare vil se, for de fleste rundt deg er travle, har trillekofferter og stressa blikk, kaffe i hånda og boller fra Narvesen. Sjekker mobilen, leser aviser. Men så er det noen mennesker som bare er der. De går rundt og ser, slik som meg. Noen er sløve, har matte blikk. Andre kikker rundt seg etter mennesker som kan gi dem noen kroner. De har et annet mål enn de som reiser, de vil ha stoff. Kroppen deres trenger narkotika. En gang ble jeg kjent med en dame som het Stine. Vakre engleStine med den skitne genseren og det flokete håret. Men med en stø stemme som sa at hun trodde på det gode i mennesket. Det var ikke så mye godhet i blikkene som ble sendt Stine. Jeg vet ikke hvor hun er nå, har aldri sett henne igjen. Men jeg husker øynene hennes, husker de var som mine. Slik vi egentlig er ganske like alle sammen.

Jeg vet om noen andre øyne som også er som mine, de tilhører en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. Der inne er hun like gammel som meg. Eller egentlig har hun alle aldre, er barn og ung voksen. Mor og bestemor. Men vi betrakter begge verden gjennom to små klinkekuler. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes.

Vi er alle et menneske i verden.

Så var det de siste par øynene, omtenksomme og varme. Øynene til en jente som er med i mange av de fineste minnene fra 2011. De jeg vil huske når himmelen igjen eksploderer i farger. En fantastisk venninne som igjen og igjen gjentok at det finnes så mye godt i livet. At vi burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at vi lever i eventyret. Som ikke tok det som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. Det er kloke og viktige ord. Hun får ikke sagt dem selv lenger for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet var hun fremtidens leder, et talent og et medmenneske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.

En gang sa hun at det aller viktigste er å tro på en bedre dag i morgen.

Jeg kommer til å ha forventninger i øynene på nyttårsaften i år også. Og jeg kommer til å ha tårer. For det er lov å gråte når vidunderlige vakre, flotte, sterke mennesker er borte. Likevel har jeg håp og drømmer for det nye året. Mange av dem kan du hjelpe meg med å oppfylle. Jeg drømmer om et 2012 der vi tør å se hverandre i øynene. Der vi tør å klemme hverandre og spørre hvordan det går. Og der vi tør å høre svaret. Jeg drømmer om brennende hjerter og støe stemmer som sier fra om urettferdighet. Og jeg drømmer om at litt av sorgen over de som er borte blir til engasjement for en bedre verden, den verdenen de ikke trodde, men visste var mulig.

La oss beholde stammen av medmenneskelighet som kom til syne da alt raknet 22. juli. La oss bære med oss kjærligheten og omsorgen inn i 2012, vær så snill.

Jeg vet ikke hvem du som leser er. Vet ikke hva du tenker på, hvilke minner du har eller hva som gjør deg skikkelig lykkelig. Kan hende du feirer nyttårsaften sammen med noen du er glad i, eller helt alene. Men jeg vet at du er et menneske i verden og at du har et hjerte som mitt. Og uansett hvem du er så gjelder dette deg: du lever i eventyret. Du får lov til å eksistere i en verden med så mye fint og godt, og jeg lover deg at du finner det hvis du ser deg litt rundt. Jeg vet du har dine problemer og ditt å tenke på, men magien er der, det gjelder bare å oppdage den. Husker du hvor spennende livet var da du var barn? Hvor nytt og ubrukt og fullt av hemmeligheter? Du lever i det samme mysteriet nå, og det er enda ikke løst.

I 2012 har du muligheten til å være det medmennesket vi alle trenger.
Og du har muligheten til å være med på å forandre verden. Det har vi alle.

Et riktig godt nytt år og husk du er fantastisk.

Det fine, gode og vakre

Noen ganger synes jeg verden er så vakker og god at jeg får tårer i øynene.

Det vil ikke si at jeg er naiv og ikke ser utfordringene. Ofte bekymrer jeg meg over hvor mange fattige det er i verden, hva vi skal gjøre med overforbruket i Norge og over at forskjellene øker. Verden er ikke rettferdig nok og det er mye å lage bråk om.

Likevel er det så mye vakkert, så mye skinnende og ekte. 

En morgen satt jeg rett overfor en liten jente og moren hennes. Det var en togskinne mellom oss, for vi ventet på forskjellige tog. Likevel kunne jeg se ansiktsuttrykkene deres helt tydelig. Jenta hadde kulerunde øyne som festet seg på nye ting hele tiden. På duene, de andre ventende menneskene, og på togene som kom og gikk. Hun pekte, smilte og lo. Og moren forklarte og strøk jenta over håret. Gav henne trygghet og kjærlighet.

For jenta var det å vente på toget noe spennende og nytt, ikke noe hverdagslig og kjedelig som for oss andre.

Tenk at vi alle lever i det samme mysteriet som den lille jenta. Vi har bare glemt at mysteriet ikke er løst, at også vår verden er en gåte. At vi også burde ha kulerunde øyne når vi betrakter alt rundt oss.

Jeg hadde en venninne som var vidunderlig flink til å se det magiske i livet. Hun gjentok igjen og igjen at man burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at man lever i eventyret. Guro tok det ikke som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. 

Det er kloke og viktige ord.

Hun får ikke sagt dem selv lenger, for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet hadde hun et brennende hjerte og et engasjement for verden. Hun var fremtidens leder, et stort talent og et medmennske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.

Jeg gråter ofte for henne og de andre som er borte. Det er mye sorg og savn i livet mitt, som for mange andre. 

Likevel finnes det så mye godt, fint og vakkert. I kjærligheten mellom mennesker. Omsorgen og omtanken. I stjernehimmelen vi alle eier. Guro lærte meg å se magien. Uansett hvordan man har det, finnes det noe å glede seg over hvis man leter godt nok. Guro klarte å være like nysjerrig som den vesle jenta på togstasjonen. Hun gav meg mye fint som kommer til å være en viktig del av meg så lenge jeg lever.

Jeg tror det aller viktigste Guro lærte meg er å tro på at det kommer en bedre dag i morgen.

Husk du er fantastisk!

Merkelige Mira

"Merkelige Mira sitter på en parkbenk mens det glitrer, fugler og fontener rundt en lurvete kropp."

Noe av det tristeste og fineste jeg vet om er Ole Paus sin sang om merkelige Mira. Jeg ser så levende for meg Mira med floker i håret og skitt i ansiktet. Og med øyne som betrakter livet utenfra, som en tilskuer. Skinnende øyne som likevel er sløve mens hun myser opp mot solen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Hele tiden synger han de samme enkle ordene. Det er er sent, hun må skynde seg hjem. Og jeg vil så gjerne tro at Mira som drikker og glemmer og sitter på benken alene, skal gå gjennom porten til et hjem med blomster i vinduene og til en familie som er hennes. Men Mira skynder seg ikke hjem. Jeg vet ikke om hun har ett. Kanskje vet ikke Ole Paus det heller. Men fuglene er hennes. Og alle stjernene på himmelen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira. Nå i kveld skal din skam og du få sove i fred."

Sangen er så vond at jeg nesten skulle ønske den ikke var skrevet. For den ender ikke godt. Merkelige Mira går under himmelen mens mørket kommer og folk lufter hunder og spiser middag og legger barn. Og aldri blir hun stoppet og spurt om alt er bra. For alle har nok sett henne før. Merkelige Mira sitter på parkbenken hver dag. Hun går liksom i ett med trærne og gresset og lekeapparatene. Få ser øynene hennes og at hun er et menneske med drømmer og tanker og gode minner. Slik vi alle er.

"Merkelige Mira drømmer rare drømmer mens det strømmer, farge til et ansikt og blod til en munn."

På en måte er det også godt å høre på sangen om merkelige Mira. Det er som om materalisme, glanspapir og falske smil blir borte og alt som står igjen er en naken stamme av menneskeverd. For ingen skitt eller fattigdom i verden kan ta fra et menneske verdien. Mira har opplevelser i hjertet som ingen mennesker skal måtte bære med seg. Men i øynene hennes kan jeg se mine egne drømmer, vi har mer til felles enn det som skiller oss. Slik som alle mennesker i bunn og grunn er veldig like.

"Hun gav ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde stod hun selv på fire som en hund."

Sangen om Mira minner meg om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk. Det finnes mange mennesker som Mira. De heter Anne og Sandra. Og Pål. Og Abdullah. Og de bor i din kommune. Selv om gjennomsnittsnormannen har det bra i Norge, finnes det mennesker som ikke lever de livene de ønsker. Da trenger man kommunepolitikere som ser på mennesker som likeverdige og som hver dag vil gjøre det de kan for å sikre alle like muligheter og retten til et godt liv. Politikere som vet at de svake gruppene består av sterke mennesker og som drømmer om et for et samfunn tilpasset mennesket ikke omvendt, som Margreth Olin sier det.

"Merkelige Mira brenner som i feber mens det renner våte minner mens det rister i hennes kropp"

Noen ganger er virkeligheten er så vond og vanskelig at man kan få lyst til å lukke øynene. Men det vonde forsvinner ikke likevel. Jeg kan ikke endre sangen om Mira. Den kommer til å fortsette å gi meg tårer i øynene. Men jeg kan være med på å løfte kampen for menneskeverdet i den virkelige verden. Det kan du også.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Bak hvert eneste vedtak og hver eneste beslutning, er det mennesker. Derfor er valget fortsatt viktig. Det er på valgdagen 12. September vi skal velge inn de menneskene som skal styre kommunen og fylket de neste fire årene. Det er de som skal bestemme over tilbudet til alle enkeltmenneskene. Da gjelder det å få inn gode folk som kan klare oppgaven. Og så lenge det finnes mennesker som er ensomme. som er fattige. Barn som ikke får den oppfølgingen de trenger på skolen. Da er det nok å rope for og lage bråk om. Å stemme for 12. september.

"En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp."

Alva

Hvorfor gidder du å engasjere deg i politikk?

Det er et spørsmål jeg har fått ufattelig mange ganger, men som jeg aldri har klart å svare noe kort og fornuftig på. Jeg har ikke klart å forklare. Alt blir bruddstykker, det henger ikke sammen. Men nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å svare ordentlig, gi en av hovedgrunnene til at jeg engasjerer meg.

Jeg vil fortelle historien om en jente som har vært med på å gjøre meg til den jeg er, som har gjort at jeg ikke klarer å la være å gidde. Jeg vil kalle henne Alva, for det hadde hun passet til å hete.

Historien om lille, skjøre Alva med de brune øynene og smilet som kunne varme alle, men som viste seg så sjeldent at det var som en hemmelighet, noe du måtte gjøre deg fortjent til å få oppleve. Jeg ser henne for meg gjennom lille Ina sitt blikk. Ina med bustete hår og uten fortenner. Som diktet historier og ikke klarte å skille fantasi og virkelighet. Derfor er også historien og Alva litt uklar og flytende, men det er egentlig bare fint. Jeg møtte Alva på barneskolen. Hun gikk ikke i klassen min, men har en hovedrolle likevel. Minnene er ikke så mange, men de få jeg har er blant de sterkeste og viktigste jeg eier.

Er det ikke rart hvordan man allerede som veldig liten begynner å
sortere mennesker? Putte i bokser og rangere. Sterk og svak. Populær
og upopulær.

Alva var alle de dårlige kategoriene. Hun hadde ikke like fine klær som de andre barna og hun var ofte skitten i ansiktet når hun kom på skolen om morgenen. Hun hadde ingen venner og stod alene i friminuttene. Det ensomme blikket som så utover skolegården. Vi syntes hun var annerledes enn oss andre, det var riktig at hun ikke fikk være med på leken. Det var hennes egen feil som var rar og ikke passet inn.

Mange år senere fant jeg ut at Alva ikke hadde hatt det noe bra hjemme Hun kom fra det man ofte kaller en ressurssvak familie. Jeg hadde aldri tenkt over at Alva hadde et hjem slik som meg med en mamma som strøk på kinnet og sa god natt, en pappa som kastet henne i lufta. Hun hadde ikke bursdagsselskaper som oss andre, så ingen hadde vært der. Hjemmet hennes var liksom ikke til for oss. Det var en hemmelighet, som det meste annet ved Alva.

Nå fikk jeg høre om en far som drakk og som slo når han ble sint. Jeg fikk høre om en mor som prøvde å holde fasaden, ikke fortelle, ikke vise de problemene de hadde.

Det er slike opplysninger man mangler som barn, som gjør bildet uklart og grumsete. Man ser ikke sammenhengene, ser ikke hvordan det ene fører til det andre. Jeg begynte å tenke på Alva og skjønte at jeg aldri hadde sett henne før, virkelig sett henne. Plutselig husket jeg hvordan øynene hennes glitret de få gangene vi spurte om hun ville være med å leke. Ingen øyne kunne skinne så vakkert som Alva sine.

Jeg fikk vite noe annet den dagen også: at alle hadde visst det. Alle hadde snakket om familien til Alva, kritisert og sladret om det. Men ingen hadde gjort noe. Ingen hadde gått inn i huset og sett på hva som var der inne. Ingen hadde blandet seg, ingen hadde bøyd seg ned og sett inn i Alvas brune øyne og spurt om det var noe som var vanskelig. Noe hun trengte hjelp med.

Og det var da jeg begynte å gråte. Det var mitt første møte med urettferdigheten.

Dette er selve kjernen i hvorfor jeg gidder å engasjere meg i politikk. Fordi jeg fortsatt ofte får tårer i øynene av å se på mennesker. Jeg blir så rørt over det fantastiske i hvert enkelt menneske.

Jeg engasjerer meg i politikk fordi jeg har en drøm om et samfunn med politikere som forstår hva et menneske er og hva et menneske kan. Som Margareth Olin sier det: et samfunn tilpasset mennesket, ikke omvendt. Først da får vi gode lover og regler, først da får vi rettferdighet. Alva hadde trengt et samfunn som så henne, grep inn og la til rette for å gi henne det beste livet som over hodet mulig. Så lenge det finnes mennesker som ikke har det bra, som ikke får utnyttet potensialet sitt og som ikke føler seg hjemme i samfunnet, er det fortsatt nok å jobbe for, rope for og tørre å si ifra om.

Derfor gidder jeg å engasjere meg i politikk.

Det lille livet

Hvem skal passe på det lille livet?

Steinar Lem snakket bestandig om det lille livet. Om gresset, blomstene, maurene, marihønene og de andre små skapningene som lever og finnes. Han skjønte humlenes eget språk, forstod de magiske ordene og brukte enhver anledning til å få andre til å stoppe opp og bare lytte. Se seg om og innse at hele verden er et gigantisk eventyr.

Så døde han.

For meg var Steinar Lem et av de store forbildene, en av de aller viktigste heltene. En av dem som har gjort meg til den jeg, som virkelig har betydd noe. Jeg husker jeg leste boken hans 'det lille livet' og fikk tårer i øynene av det vakre han skrev. Og at jeg samtidig ble redd, for han spør det samme spørsmålet igjen og igjen.

Hvem skal passe på det lille livet?

I en tid der forbruk og materialisme står så sterkt, hvem skal se magien i humlene? Hvem skal se eventyret og enda viktigere, hvem skal rope ut til alle de kjenner at nok er nok og nå kan vi ikke forbruke mer for det skader jorda og ikke blir vi lykkeligere av det heller.

Tenk om vi hadde politikere som turte å skrike like høyt om naturvern som det hver dag ropes om penger. Tenk om vi hadde politikere som av og til gikk ut i skogen fordi det er der den største av alle verdier finnes. Som lyttet til humlenes magiske ord.

Hvis humlene kunne gi råd, hva ville de ha sagt?

Alle undersøkelser viser at økt forbruk ikke gjør oss lykkeligere. Det som har størst effekt på lykkefølelsen er kontakt med andre mennesker og å være ute i naturen. Så i stedet for å kjøpe noe nytt denne uka, kanskje vi i stedet kan gå mer tur i skogen? Le mer sammen med andre? Eller lese Steinar Lem sine tanker.

Og ikke for å avsløre hvordan boken ender, men jeg regner med at du allerede har gjettet det. Hvem skal passe på det lille livet?

Du og jeg

Snøkrystaller og julemagi

Er snøkrystaller magiske?


Du må ikke spise snø, Ina. Da får du mark i magen. Jeg var 3 år og så for meg en lang, ekkel mark som bodde inni meg. Den hadde grønn tunge og ekle, sinte øyne. Jeg begynte å gråte og fikk trøst på et fang. Husker ikke hvilket, men det spilte egentlig ingen rolle.

Læreren min på barneskolen fortalte at snøkrystaller er som oss mennesker. Helt forskjellige alle sammen, men hver og en med sin egne skjønnhet. Hun hadde lure øyne da hun fortalte det og etterpå gikk vi ut og fikk snø på tunga. Det kilte kaldt nedover halsen.

På ungdomsskolen lærte jeg at snøkrystallene holdes sammen av forurensing, av skitt rett og slett. Ingen skitt, ingen snø. Læreren brydde seg ikke om å overføre dette til livet, det fant jeg på selv. Jeg hatet naturfag og dagdrømte i stedet. Skrev i kladdeboka mi: kanskje er det sånn at det er det kjipeste, vondeste og verste som holder skjønnheten i livet sammen? Jeg var fornøyd med meg selv og mente jeg hadde kommet på noe lurt.

Julesnøen er det vakreste jeg vet. Når den kommer, tyller den verden inn i magi. Gylne tråder av tradisjoner og minner. Kanskje det er nettopp fordi det er så mye vondt til å holde den sammen. Mellom glanset papir og pepperkaker, finnes ensomhet og savn. Og til sammen blir det vakker julesnø.

Jeg husker gutten i klassen, han bråkete, bakerst til høyre. Som hvisket at faren hans pleide å kaste juletreet ut av vinduet på julaften. Den hese, varme stemmen mot øret mitt med hemmeligheten om faren som drakk fra tidlig om morgenen og at hjemme hos dem var julaften den verste dagen i året.

Jeg husker da jeg leste om Ernst som døde alene på julaften og ble funnet først tre måneder senere. Jeg husker jeg ikke fikk puste etterpå. Tenk å dø mens Askepott får prinsen, Gulltopp finner veien hjem og julemusikken spilles overalt. Helt alene, uten et menneske rundt deg.



Kanskje alt føles sterkere i jula?

Kanskje de ensomme blir enda mer ensomme? Kanskje de som savner, savner enda mer?


Uansett hvordan man feirer eller ikke feirer julen, har vi en ting til felles alle sammen: vi er et mennske i verden, en snøkrystall. Jenta som selger kroppen sin for å få tak i det hun trenger for å klare livet. Mannen som ikke har et eneste menneske han kan feire jul sammen med. Damen som baker 7 slag til jul. Alenemoren som har har spart penger i ett år for å gi datteren det hun ønsker seg. Han som gråter. Hun som ler.


De har alle et hjerte som mitt. Og ditt.



De er snøkrystaller.