Et menneske i mylderet.

Hun sitter ved siden av meg. Har hullete bukse og skitt i ansiktet. Smiler matt med øyne fulle av følelser jeg aldri har kjent på. Kroppen full av opplevelser jeg ikke kan relatere meg til. Jeg leser. Lars Saabye Christensen fyller hodet mitt. Solen varmer. Det er sein sommer eller tidlig høst. Oslo er stygt og vakkert på samme tid. Så sier hun plutselig noe. Stemmen er tynn som om den tilhører en liten, bortkommen jente.

Livet er ikke så greit alltid, sier hun. Det er alt. En setning. Jeg ser på henne, men klarer ikke holde blikket hennes. Det er min feil. Jeg klarer ikke ta det innover meg, så jeg ser bort og da går hun. Hun løfter opp livet sitt som er to plastposer og går.

Lars Saabye Christensen flyter utover og smelter foran øynene mine. Jeg gråter, men hun ser det ikke. Hun er borte. Et menneske i mylderet. Oslo er fylt med mennesker. Jeg ser barn som løper. Par som holder hender. Jeg ser øyne som glitrer, som savner, som trøster. Og jeg føler at jeg kjenner dem fordi vi egentlig er veldig like alle sammen.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle ser hverandre. Virkelig ser, uten å vurdere, dømme og finne ulikheter. Og jeg vet det er mulig, fordi ingenting er umulig.

Husk du er fantastisk.

Dagdrømmer

Noe av det nydeligste jeg vet er å dagdrømme. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg dagdrømmer i løpet av en dag, men det er mange. Særlig nå når jeg egentlig burde lese til eksamen. Ut av vinduet mitt ser jeg naboens hage. Der står et stort syrintre. Inni treet bor en magisk alv. Den magiske alven heter Rosa Mirabella. Hun smiler med øynene og spiser sukkerspinn hele dagen. Eventyret finnes overalt, sier hun. Det gjelder bare å lete.

Etter at Adam var på besøk i helga er det gule lapper i hele rommet mitt. De dukker opp når jeg minst venter det, på de mest utspekulerte steder. I går fant jeg en i dagboka mi og i morgest en på kjolen jeg skulle ha på meg. På alle lappene står det fine ord. "Du er magisk, du!", "Så heldig jeg er som kjenner deg.", "Dette var en nydelig kjole!". Det er en av de fineste gavene jeg noen gang har fått. Så heldig jeg er som har noen som setter pris på meg.

Rosa Mirabella smiler oppgitt til meg. Den siste halvtimen har jeg kikket ut av vinduet, tegnet kruseduller og skrevet blogginnlegg i stedet for å lese til eksamen. Og dagdrømt. Men det er verdt det. Sett av minst 10 minutter om dagen til å dagdrømme. Og husk du er fantastisk!

Ina og Marie i eventyret.

Fly!

Små drypp av regn utenfor ruten min. Himmelen er gråblå, vinden blåser stille. Jeg ligger under et pledd og leser. Det føles som å være på en båt. Når jeg lukker øynene kan jeg omtrent kjenne bølgene. Det er deilig å være hjemme på Nordmøre, selv når det regner.

Å lese gode bøker er å få nye opplevelser. Bli tatt med til nye steder. Andre tider. Bli kjent med nye mennesker. Gråte og le over det som blir fortalt. Fly! Her er noen bøker som har gjort inntrykk på meg i det siste:

Høytleseren, Bernhard Schlink

Saras nøkkel, Tatiana De Rosnay

Vekten av snøkrystaller, Thorvald Steen

Drømmehjerte, Cecilia Samartin

Bruk regnværsdagene til å fly!

Det vakre i verden

Jentene smiler til meg fra plakatene. Fra bladene. De sier at jeg må begynne å trene for bikinisesongen nærmer seg. De forteller meg at alt jeg trenger for å holde meg evigung er en eneste vidunderkrem. For rynker er det verste, det viser at jeg blir eldre og det er det største sviket. Å bli gammel er ikke verdifullt, ingen anerkjenner visdom, livserfaring og god tid. Den fineste egenskapen et menneske kan ha er helt glatt hud, så stram at det er umulig å smile.

Heldigvis er det ikke på ekte. Heldigvis finnes det noe godt og ordentlig i verden som man kan tro på. I smilerynkene til en gammel dame finnes en vidunderlig historie. Det finnes vakre smil i søte sommerkjoler, høylytt latter, glede og smil gjennom tårer. Jentene finnes ikke, de er bare retusjerte, falske bilder av virkeligheten. Det som finnes er opplevelser, følelser og historier. Mennesker som tenker unike tanker og som preges av det livet de lever.


Og det er det vakre i verden.

Ekte omsorg

Noen ganger er man så heldig å møte mennesker som bryr seg på en ekte, oppriktig og ærlig måte. Som ikke samler på bekjentskaper og plasserer deg i nettverkskart, men bare velger å være sammen med deg fordi du er noe helt fantastisk.

Verdens beste mormor døde for tre år siden, men vil alltid leve inni meg. Stemmen vil høres for mitt indre øre og omsorgen vil flyte gjennom meg så lenge jeg lever. Mormor kokte kakao hver morgen, strikket sokker og varmet tøyet mitt på ovnen. Hun brettet dynen rundt meg og sa sov godt lille Ina, fordi hun var så utrolig glad i meg.

Verden er full av falskhet og nyttige bekjentskaper. Men noen ganger er det bare den ene personen som trengs for at livet skal være godt og trygt å leve. Jeg tror vi alle behøver noen som ser og anerkjenner oss som den vi er. Hver dag blir vi veid og målt etter det vi gjør. Da er det fint å ha et par øyne som ser det fantastiske, utrolige inni.

Uansett om jeg hadde vokst opp til å bli statsminister, lærer, narkoman eller prostituert, ville omsorgen i blikket til mormor ha vært den samme. Husk du er fantastisk!

Lappeteppe av en dag

Løpe over gresset foran universitetet. Slå hjul og stå på hendene. Lilla blomsterhav, som et magisk blomsterland. Klatre i det høye treet og få sommerfugler i magen. Jeg spiser en krummelur så jeg ikke blir stor. Se opp på den blå himmelen som er så langt borte og likevel så nær. En humle surrer forbi. Den skal noe, men jeg får aldri vite hva. Sosiologer i massevis. Eksamensnerver. Sjokolade og kakao i store mengder. Så søtt og godt. Verdens blideste bussjåfør på veien hjem som smilte på ekte. Tenk om mennesker kunne fly. Lese Margareth Olin og tenke at hun er heltinne. Nå skal jeg sove og drømme. Natta er en lomme som vi putter dagen i.

Politikk handler om å forandre menneskers liv!

I morgen er det 1.mai. Jeg har hørt på arbeidersanger i en uke allerede og gleder meg som en liten unge. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har er nettopp fra 1.mai og jeg får gode tårer i øynene når jeg tenker på det:

Jeg og pappa spiser 1.mai-frokost i Oslo. Det er mennesker overalt og alle smiler. De sier gratulerer med dagen til hverandre og øynene er glade på ordentlig. Rett ovenfor meg sitter en gammel dame. Hun spiser en brødskive med syltetøy og drikker en kopp kaffe til. Jeg lurer på om hun spiser det til frokost hver dag. Ansiktet hennes er alvorlig gjennom hele frokosten og hun snakker ikke med noen. Jeg har på meg nytt skjerf og olakjole. Vi reiser oss og synger en sang, jeg husker ikke hvilken. Den gamle damer smiler så vidt mens hun synger, en gang. Jeg lurer på om det bare er jeg som har sett det.

Norge, verdens beste land å bo i består av noe så enkelt som mennesker. Barn på asylmottak som lurer på om de får bli i Norge. Narkomane som drømmer om et bedre liv. Mennesker som gråter. Som ler. Som viser omsorg for andre. Og vi er alle en del av det samme fellesskapet.

Sammen skal vi fortsette å kjempe for de svakeste gruppene i samfunnet, for de fattigste i verden og for et samfunn der alle blir sett på som likeverdige. God 1. mai i morgen!

Fra 1.mai i Bergen i fjor.