Alva

Hvorfor gidder du å engasjere deg i politikk?

Det er et spørsmål jeg har fått ufattelig mange ganger, men som jeg aldri har klart å svare noe kort og fornuftig på. Jeg har ikke klart å forklare. Alt blir bruddstykker, det henger ikke sammen. Men nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å svare ordentlig, gi en av hovedgrunnene til at jeg engasjerer meg.

Jeg vil fortelle historien om en jente som har vært med på å gjøre meg til den jeg er, som har gjort at jeg ikke klarer å la være å gidde. Jeg vil kalle henne Alva, for det hadde hun passet til å hete.

Historien om lille, skjøre Alva med de brune øynene og smilet som kunne varme alle, men som viste seg så sjeldent at det var som en hemmelighet, noe du måtte gjøre deg fortjent til å få oppleve. Jeg ser henne for meg gjennom lille Ina sitt blikk. Ina med bustete hår og uten fortenner. Som diktet historier og ikke klarte å skille fantasi og virkelighet. Derfor er også historien og Alva litt uklar og flytende, men det er egentlig bare fint. Jeg møtte Alva på barneskolen. Hun gikk ikke i klassen min, men har en hovedrolle likevel. Minnene er ikke så mange, men de få jeg har er blant de sterkeste og viktigste jeg eier.

Er det ikke rart hvordan man allerede som veldig liten begynner å
sortere mennesker? Putte i bokser og rangere. Sterk og svak. Populær
og upopulær.

Alva var alle de dårlige kategoriene. Hun hadde ikke like fine klær som de andre barna og hun var ofte skitten i ansiktet når hun kom på skolen om morgenen. Hun hadde ingen venner og stod alene i friminuttene. Det ensomme blikket som så utover skolegården. Vi syntes hun var annerledes enn oss andre, det var riktig at hun ikke fikk være med på leken. Det var hennes egen feil som var rar og ikke passet inn.

Mange år senere fant jeg ut at Alva ikke hadde hatt det noe bra hjemme Hun kom fra det man ofte kaller en ressurssvak familie. Jeg hadde aldri tenkt over at Alva hadde et hjem slik som meg med en mamma som strøk på kinnet og sa god natt, en pappa som kastet henne i lufta. Hun hadde ikke bursdagsselskaper som oss andre, så ingen hadde vært der. Hjemmet hennes var liksom ikke til for oss. Det var en hemmelighet, som det meste annet ved Alva.

Nå fikk jeg høre om en far som drakk og som slo når han ble sint. Jeg fikk høre om en mor som prøvde å holde fasaden, ikke fortelle, ikke vise de problemene de hadde.

Det er slike opplysninger man mangler som barn, som gjør bildet uklart og grumsete. Man ser ikke sammenhengene, ser ikke hvordan det ene fører til det andre. Jeg begynte å tenke på Alva og skjønte at jeg aldri hadde sett henne før, virkelig sett henne. Plutselig husket jeg hvordan øynene hennes glitret de få gangene vi spurte om hun ville være med å leke. Ingen øyne kunne skinne så vakkert som Alva sine.

Jeg fikk vite noe annet den dagen også: at alle hadde visst det. Alle hadde snakket om familien til Alva, kritisert og sladret om det. Men ingen hadde gjort noe. Ingen hadde gått inn i huset og sett på hva som var der inne. Ingen hadde blandet seg, ingen hadde bøyd seg ned og sett inn i Alvas brune øyne og spurt om det var noe som var vanskelig. Noe hun trengte hjelp med.

Og det var da jeg begynte å gråte. Det var mitt første møte med urettferdigheten.

Dette er selve kjernen i hvorfor jeg gidder å engasjere meg i politikk. Fordi jeg fortsatt ofte får tårer i øynene av å se på mennesker. Jeg blir så rørt over det fantastiske i hvert enkelt menneske.

Jeg engasjerer meg i politikk fordi jeg har en drøm om et samfunn med politikere som forstår hva et menneske er og hva et menneske kan. Som Margareth Olin sier det: et samfunn tilpasset mennesket, ikke omvendt. Først da får vi gode lover og regler, først da får vi rettferdighet. Alva hadde trengt et samfunn som så henne, grep inn og la til rette for å gi henne det beste livet som over hodet mulig. Så lenge det finnes mennesker som ikke har det bra, som ikke får utnyttet potensialet sitt og som ikke føler seg hjemme i samfunnet, er det fortsatt nok å jobbe for, rope for og tørre å si ifra om.

Derfor gidder jeg å engasjere meg i politikk.