Merkelige Mira

"Merkelige Mira sitter på en parkbenk mens det glitrer, fugler og fontener rundt en lurvete kropp."

Noe av det tristeste og fineste jeg vet om er Ole Paus sin sang om merkelige Mira. Jeg ser så levende for meg Mira med floker i håret og skitt i ansiktet. Og med øyne som betrakter livet utenfra, som en tilskuer. Skinnende øyne som likevel er sløve mens hun myser opp mot solen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Hele tiden synger han de samme enkle ordene. Det er er sent, hun må skynde seg hjem. Og jeg vil så gjerne tro at Mira som drikker og glemmer og sitter på benken alene, skal gå gjennom porten til et hjem med blomster i vinduene og til en familie som er hennes. Men Mira skynder seg ikke hjem. Jeg vet ikke om hun har ett. Kanskje vet ikke Ole Paus det heller. Men fuglene er hennes. Og alle stjernene på himmelen.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira. Nå i kveld skal din skam og du få sove i fred."

Sangen er så vond at jeg nesten skulle ønske den ikke var skrevet. For den ender ikke godt. Merkelige Mira går under himmelen mens mørket kommer og folk lufter hunder og spiser middag og legger barn. Og aldri blir hun stoppet og spurt om alt er bra. For alle har nok sett henne før. Merkelige Mira sitter på parkbenken hver dag. Hun går liksom i ett med trærne og gresset og lekeapparatene. Få ser øynene hennes og at hun er et menneske med drømmer og tanker og gode minner. Slik vi alle er.

"Merkelige Mira drømmer rare drømmer mens det strømmer, farge til et ansikt og blod til en munn."

På en måte er det også godt å høre på sangen om merkelige Mira. Det er som om materalisme, glanspapir og falske smil blir borte og alt som står igjen er en naken stamme av menneskeverd. For ingen skitt eller fattigdom i verden kan ta fra et menneske verdien. Mira har opplevelser i hjertet som ingen mennesker skal måtte bære med seg. Men i øynene hennes kan jeg se mine egne drømmer, vi har mer til felles enn det som skiller oss. Slik som alle mennesker i bunn og grunn er veldig like.

"Hun gav ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde stod hun selv på fire som en hund."

Sangen om Mira minner meg om hvorfor jeg engasjerer meg i politikk. Det finnes mange mennesker som Mira. De heter Anne og Sandra. Og Pål. Og Abdullah. Og de bor i din kommune. Selv om gjennomsnittsnormannen har det bra i Norge, finnes det mennesker som ikke lever de livene de ønsker. Da trenger man kommunepolitikere som ser på mennesker som likeverdige og som hver dag vil gjøre det de kan for å sikre alle like muligheter og retten til et godt liv. Politikere som vet at de svake gruppene består av sterke mennesker og som drømmer om et for et samfunn tilpasset mennesket ikke omvendt, som Margreth Olin sier det.

"Merkelige Mira brenner som i feber mens det renner våte minner mens det rister i hennes kropp"

Noen ganger er virkeligheten er så vond og vanskelig at man kan få lyst til å lukke øynene. Men det vonde forsvinner ikke likevel. Jeg kan ikke endre sangen om Mira. Den kommer til å fortsette å gi meg tårer i øynene. Men jeg kan være med på å løfte kampen for menneskeverdet i den virkelige verden. Det kan du også.

"Skynd deg hjem til deg selv kjære Mira, det er kveld. Det er tid å komme dit hvor du bor. Hun tar flaskene med og dermed rusler hun av sted. Gud vet hvor."

Bak hvert eneste vedtak og hver eneste beslutning, er det mennesker. Derfor er valget fortsatt viktig. Det er på valgdagen 12. September vi skal velge inn de menneskene som skal styre kommunen og fylket de neste fire årene. Det er de som skal bestemme over tilbudet til alle enkeltmenneskene. Da gjelder det å få inn gode folk som kan klare oppgaven. Og så lenge det finnes mennesker som er ensomme. som er fattige. Barn som ikke får den oppfølgingen de trenger på skolen. Da er det nok å rope for og lage bråk om. Å stemme for 12. september.

"En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp."

Alva

Hvorfor gidder du å engasjere deg i politikk?

Det er et spørsmål jeg har fått ufattelig mange ganger, men som jeg aldri har klart å svare noe kort og fornuftig på. Jeg har ikke klart å forklare. Alt blir bruddstykker, det henger ikke sammen. Men nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å svare ordentlig, gi en av hovedgrunnene til at jeg engasjerer meg.

Jeg vil fortelle historien om en jente som har vært med på å gjøre meg til den jeg er, som har gjort at jeg ikke klarer å la være å gidde. Jeg vil kalle henne Alva, for det hadde hun passet til å hete.

Historien om lille, skjøre Alva med de brune øynene og smilet som kunne varme alle, men som viste seg så sjeldent at det var som en hemmelighet, noe du måtte gjøre deg fortjent til å få oppleve. Jeg ser henne for meg gjennom lille Ina sitt blikk. Ina med bustete hår og uten fortenner. Som diktet historier og ikke klarte å skille fantasi og virkelighet. Derfor er også historien og Alva litt uklar og flytende, men det er egentlig bare fint. Jeg møtte Alva på barneskolen. Hun gikk ikke i klassen min, men har en hovedrolle likevel. Minnene er ikke så mange, men de få jeg har er blant de sterkeste og viktigste jeg eier.

Er det ikke rart hvordan man allerede som veldig liten begynner å
sortere mennesker? Putte i bokser og rangere. Sterk og svak. Populær
og upopulær.

Alva var alle de dårlige kategoriene. Hun hadde ikke like fine klær som de andre barna og hun var ofte skitten i ansiktet når hun kom på skolen om morgenen. Hun hadde ingen venner og stod alene i friminuttene. Det ensomme blikket som så utover skolegården. Vi syntes hun var annerledes enn oss andre, det var riktig at hun ikke fikk være med på leken. Det var hennes egen feil som var rar og ikke passet inn.

Mange år senere fant jeg ut at Alva ikke hadde hatt det noe bra hjemme Hun kom fra det man ofte kaller en ressurssvak familie. Jeg hadde aldri tenkt over at Alva hadde et hjem slik som meg med en mamma som strøk på kinnet og sa god natt, en pappa som kastet henne i lufta. Hun hadde ikke bursdagsselskaper som oss andre, så ingen hadde vært der. Hjemmet hennes var liksom ikke til for oss. Det var en hemmelighet, som det meste annet ved Alva.

Nå fikk jeg høre om en far som drakk og som slo når han ble sint. Jeg fikk høre om en mor som prøvde å holde fasaden, ikke fortelle, ikke vise de problemene de hadde.

Det er slike opplysninger man mangler som barn, som gjør bildet uklart og grumsete. Man ser ikke sammenhengene, ser ikke hvordan det ene fører til det andre. Jeg begynte å tenke på Alva og skjønte at jeg aldri hadde sett henne før, virkelig sett henne. Plutselig husket jeg hvordan øynene hennes glitret de få gangene vi spurte om hun ville være med å leke. Ingen øyne kunne skinne så vakkert som Alva sine.

Jeg fikk vite noe annet den dagen også: at alle hadde visst det. Alle hadde snakket om familien til Alva, kritisert og sladret om det. Men ingen hadde gjort noe. Ingen hadde gått inn i huset og sett på hva som var der inne. Ingen hadde blandet seg, ingen hadde bøyd seg ned og sett inn i Alvas brune øyne og spurt om det var noe som var vanskelig. Noe hun trengte hjelp med.

Og det var da jeg begynte å gråte. Det var mitt første møte med urettferdigheten.

Dette er selve kjernen i hvorfor jeg gidder å engasjere meg i politikk. Fordi jeg fortsatt ofte får tårer i øynene av å se på mennesker. Jeg blir så rørt over det fantastiske i hvert enkelt menneske.

Jeg engasjerer meg i politikk fordi jeg har en drøm om et samfunn med politikere som forstår hva et menneske er og hva et menneske kan. Som Margareth Olin sier det: et samfunn tilpasset mennesket, ikke omvendt. Først da får vi gode lover og regler, først da får vi rettferdighet. Alva hadde trengt et samfunn som så henne, grep inn og la til rette for å gi henne det beste livet som over hodet mulig. Så lenge det finnes mennesker som ikke har det bra, som ikke får utnyttet potensialet sitt og som ikke føler seg hjemme i samfunnet, er det fortsatt nok å jobbe for, rope for og tørre å si ifra om.

Derfor gidder jeg å engasjere meg i politikk.

Det lille livet

Hvem skal passe på det lille livet?

Steinar Lem snakket bestandig om det lille livet. Om gresset, blomstene, maurene, marihønene og de andre små skapningene som lever og finnes. Han skjønte humlenes eget språk, forstod de magiske ordene og brukte enhver anledning til å få andre til å stoppe opp og bare lytte. Se seg om og innse at hele verden er et gigantisk eventyr.

Så døde han.

For meg var Steinar Lem et av de store forbildene, en av de aller viktigste heltene. En av dem som har gjort meg til den jeg, som virkelig har betydd noe. Jeg husker jeg leste boken hans 'det lille livet' og fikk tårer i øynene av det vakre han skrev. Og at jeg samtidig ble redd, for han spør det samme spørsmålet igjen og igjen.

Hvem skal passe på det lille livet?

I en tid der forbruk og materialisme står så sterkt, hvem skal se magien i humlene? Hvem skal se eventyret og enda viktigere, hvem skal rope ut til alle de kjenner at nok er nok og nå kan vi ikke forbruke mer for det skader jorda og ikke blir vi lykkeligere av det heller.

Tenk om vi hadde politikere som turte å skrike like høyt om naturvern som det hver dag ropes om penger. Tenk om vi hadde politikere som av og til gikk ut i skogen fordi det er der den største av alle verdier finnes. Som lyttet til humlenes magiske ord.

Hvis humlene kunne gi råd, hva ville de ha sagt?

Alle undersøkelser viser at økt forbruk ikke gjør oss lykkeligere. Det som har størst effekt på lykkefølelsen er kontakt med andre mennesker og å være ute i naturen. Så i stedet for å kjøpe noe nytt denne uka, kanskje vi i stedet kan gå mer tur i skogen? Le mer sammen med andre? Eller lese Steinar Lem sine tanker.

Og ikke for å avsløre hvordan boken ender, men jeg regner med at du allerede har gjettet det. Hvem skal passe på det lille livet?

Du og jeg

Snøkrystaller og julemagi

Er snøkrystaller magiske?


Du må ikke spise snø, Ina. Da får du mark i magen. Jeg var 3 år og så for meg en lang, ekkel mark som bodde inni meg. Den hadde grønn tunge og ekle, sinte øyne. Jeg begynte å gråte og fikk trøst på et fang. Husker ikke hvilket, men det spilte egentlig ingen rolle.

Læreren min på barneskolen fortalte at snøkrystaller er som oss mennesker. Helt forskjellige alle sammen, men hver og en med sin egne skjønnhet. Hun hadde lure øyne da hun fortalte det og etterpå gikk vi ut og fikk snø på tunga. Det kilte kaldt nedover halsen.

På ungdomsskolen lærte jeg at snøkrystallene holdes sammen av forurensing, av skitt rett og slett. Ingen skitt, ingen snø. Læreren brydde seg ikke om å overføre dette til livet, det fant jeg på selv. Jeg hatet naturfag og dagdrømte i stedet. Skrev i kladdeboka mi: kanskje er det sånn at det er det kjipeste, vondeste og verste som holder skjønnheten i livet sammen? Jeg var fornøyd med meg selv og mente jeg hadde kommet på noe lurt.

Julesnøen er det vakreste jeg vet. Når den kommer, tyller den verden inn i magi. Gylne tråder av tradisjoner og minner. Kanskje det er nettopp fordi det er så mye vondt til å holde den sammen. Mellom glanset papir og pepperkaker, finnes ensomhet og savn. Og til sammen blir det vakker julesnø.

Jeg husker gutten i klassen, han bråkete, bakerst til høyre. Som hvisket at faren hans pleide å kaste juletreet ut av vinduet på julaften. Den hese, varme stemmen mot øret mitt med hemmeligheten om faren som drakk fra tidlig om morgenen og at hjemme hos dem var julaften den verste dagen i året.

Jeg husker da jeg leste om Ernst som døde alene på julaften og ble funnet først tre måneder senere. Jeg husker jeg ikke fikk puste etterpå. Tenk å dø mens Askepott får prinsen, Gulltopp finner veien hjem og julemusikken spilles overalt. Helt alene, uten et menneske rundt deg.



Kanskje alt føles sterkere i jula?

Kanskje de ensomme blir enda mer ensomme? Kanskje de som savner, savner enda mer?


Uansett hvordan man feirer eller ikke feirer julen, har vi en ting til felles alle sammen: vi er et mennske i verden, en snøkrystall. Jenta som selger kroppen sin for å få tak i det hun trenger for å klare livet. Mannen som ikke har et eneste menneske han kan feire jul sammen med. Damen som baker 7 slag til jul. Alenemoren som har har spart penger i ett år for å gi datteren det hun ønsker seg. Han som gråter. Hun som ler.


De har alle et hjerte som mitt. Og ditt.



De er snøkrystaller.

Enslig. Mindreårig. Og asylsøker.

Omsorg.

Hør på ordet, kjenn på det. Ordet gir så mange assosiasjoner: En varm klem som rommer all trygghet i hele verden. Et trøstene stryk over kinnet. Eller bare et par lyttende øyne som ser deg og anerkjenner deg, fordi du er akkurat deg.

Få trenger mer omsorg enn ungdom mellom 15 og 18 år. I perioden hvor du er på konstant leting etter hvem du er, hvor du skal og hvordan du vil være. Hvor du forelsker deg annenhver dag. Hvor så mye er nytt og annerledes enn det alltid har vært. Du er i ferd med å bli voksen.

Ikke alle har omsorgspersoner. Derfor finnes barnevernet. De skal fange opp og ta ansvar for alle barn i Norge under 18 år som står uten noen til å ta vare på seg. Men slik det er i dag gjelder dette bare hvis du er født i Norge. Har du kommet som asylsøker og er mellom 15 og 18 år har du ikke de samme rettighetene.

Ungdom fra Norge er ikke annerledes enn ungdom fra andre land. Et menneske er et menneske. Individer som utvikler seg fra dag til dag. Jeg tror at jeg og en jente på min alder har mer til felles enn det som skiller oss, uansett om hun bor på asylmottak eller ikke.

Mange enslige mindreårige asylsøkere sitter inne med erfaringer som er vonde å leve med. De har opplevd krig og uroligheter, har flyktet og befinner seg i tilegg i et nytt land uten familien sin. Da er det helt nødvendig at hjelpen og omsorgen ungdom på asylmottak får er like god som andre barn får.

Ungdom på asylmottak må kunne snakke med mennesker rundt seg uten at det de sier kan bli brukt mot dem når asylsøknaden behandles. Det må finnes kompetanse på å bearbeide traumer, det må finnes tid og det må finnes omsorg i form av klemmer, stryk på kinnet og lyttende øyne.

Noen ganger holder det ikke å si at pengene ikke strekker til, for noen ganger er man bare nødt til å finne dem. At barn diskrimineres er så alvorlig at vi aldri kan godta det. Og mens vi venter på pengene, vokser ungdommene opp og blir voksne. Uten å ha fått den omsorgen de har krav på gjennom barnekonvensjonen.

Få ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere overført til barnevernet nå

Eventyrdag i høstløvet

Vi sitter i hver vår båt. Havet er så stort og vi så små. Men vi har hverandre. Og vi har magiske klinkekuler.

Noen ganger finner man det beste og mest magiske rett utenfor døra. Det gjorde jeg i dag. Jeg hadde fridag så jeg kunne leke og kose meg hele dagen. Verdens beste Mathea fant på at vi skulle ta med hver vår sakkosekk ut på plena og det gjorde vi. Solen glitret, høstløvet falt fra greinene og gresset var blitt til hav. Bølgene slo mot båten. Men vi klarte oss. Etterpå gravde vi ned en magisk klinkekule under gress og jord.

Da jeg var liten pleide jeg å stå opp grytidlig, bare for å få mer tid til å leke. Og jeg trengte ingenting. Bare naturen, fantasien og drømmene. Jeg husker hvor grusomt det var å bli forstyrret mitt i leken, når jeg var så inni den at ingenting annet lenger fantes. En prinsesse kunne jo ikke forlate slottet bare fordi det var middag akkurat da.

Hvorfor slutter man egentlig å leke?

Hopp i høstløvet. Slå hjul i gresset. Les magiske bøker.

Og husk du er fantastisk.

Et menneske i mylderet.

Hun sitter ved siden av meg. Har hullete bukse og skitt i ansiktet. Smiler matt med øyne fulle av følelser jeg aldri har kjent på. Kroppen full av opplevelser jeg ikke kan relatere meg til. Jeg leser. Lars Saabye Christensen fyller hodet mitt. Solen varmer. Det er sein sommer eller tidlig høst. Oslo er stygt og vakkert på samme tid. Så sier hun plutselig noe. Stemmen er tynn som om den tilhører en liten, bortkommen jente.

Livet er ikke så greit alltid, sier hun. Det er alt. En setning. Jeg ser på henne, men klarer ikke holde blikket hennes. Det er min feil. Jeg klarer ikke ta det innover meg, så jeg ser bort og da går hun. Hun løfter opp livet sitt som er to plastposer og går.

Lars Saabye Christensen flyter utover og smelter foran øynene mine. Jeg gråter, men hun ser det ikke. Hun er borte. Et menneske i mylderet. Oslo er fylt med mennesker. Jeg ser barn som løper. Par som holder hender. Jeg ser øyne som glitrer, som savner, som trøster. Og jeg føler at jeg kjenner dem fordi vi egentlig er veldig like alle sammen.

Jeg ønsker meg et samfunn der alle ser hverandre. Virkelig ser, uten å vurdere, dømme og finne ulikheter. Og jeg vet det er mulig, fordi ingenting er umulig.

Husk du er fantastisk.