(Syke)hjem

Jeg er så heldig at jeg kjenner en dame på 98 år. Når jeg besøker henne på sykehjemmet legger hun de små hendene sine i mine. Hendene er tynne og skjøre, men håndtrykket fast. I det gamle ansiktet skinner to gylne blå øyne. I øynene er hun like gammel som meg. Vi betrakter begge verden gjennom små klinkekuler av blod og vev. En gang var hun et nytt, lite menneske som ble bysset i søvn og båret i morens armer. En gang vil mine hender være like tynne og skjøre som hennes. Men håndtrykket vil være fast og blikket observerende. Og på samme måte som henne vil jeg fortsatt synes at livet er et mysterium.









Å være på sykehjem handler ikke bare om å vente på å dø, det handler om å leve.
Øyeblikket er den eneste evigheten som finnes.