søndag 6. november 2011

Det fine, gode og vakre

Noen ganger synes jeg verden er så vakker og god at jeg får tårer i øynene.

Det vil ikke si at jeg er naiv og ikke ser utfordringene. Ofte bekymrer jeg meg over hvor mange fattige det er i verden, hva vi skal gjøre med overforbruket i Norge og over at forskjellene øker. Verden er ikke rettferdig nok og det er mye å lage bråk om.

Likevel er det så mye vakkert, så mye skinnende og ekte. 

En morgen satt jeg rett overfor en liten jente og moren hennes. Det var en togskinne mellom oss, for vi ventet på forskjellige tog. Likevel kunne jeg se ansiktsuttrykkene deres helt tydelig. Jenta hadde kulerunde øyne som festet seg på nye ting hele tiden. På duene, de andre ventende menneskene, og på togene som kom og gikk. Hun pekte, smilte og lo. Og moren forklarte og strøk jenta over håret. Gav henne trygghet og kjærlighet.

For jenta var det å vente på toget noe spennende og nytt, ikke noe hverdagslig og kjedelig som for oss andre.

Tenk at vi alle lever i det samme mysteriet som den lille jenta. Vi har bare glemt at mysteriet ikke er løst, at også vår verden er en gåte. At vi også burde ha kulerunde øyne når vi betrakter alt rundt oss.

Jeg hadde en venninne som var vidunderlig flink til å se det magiske i livet. Hun gjentok igjen og igjen at man burde stoppe opp minst en gang hver dag og innse at man lever i eventyret. Guro tok det ikke som en selvfølge at hun levde, og gav dette videre til de rundt seg. 

Det er kloke og viktige ord.

Hun får ikke sagt dem selv lenger, for hun døde på Utøya 22. juli. Som alle vi mistet hadde hun et brennende hjerte og et engasjement for verden. Hun var fremtidens leder, et stort talent og et medmennske. At hun er borte er urettferdig og vondt, hver eneste dag.

Jeg gråter ofte for henne og de andre som er borte. Det er mye sorg og savn i livet mitt, som for mange andre. 

Likevel finnes det så mye godt, fint og vakkert. I kjærligheten mellom mennesker. Omsorgen og omtanken. I stjernehimmelen vi alle eier. Guro lærte meg å se magien. Uansett hvordan man har det, finnes det noe å glede seg over hvis man leter godt nok. Guro klarte å være like nysjerrig som den vesle jenta på togstasjonen. Hun gav meg mye fint som kommer til å være en viktig del av meg så lenge jeg lever.

Jeg tror det aller viktigste Guro lærte meg er å tro på at det kommer en bedre dag i morgen.

Husk du er fantastisk!

8 kommentarer:

  1. Dette var så utrolig fint, beskrev Guro veldig godt. Jeg gråter masse av dette innlegget, men på en både fin og trist måte. Klem fra Astrid

    SvarSlett
  2. Vakkert sagt om Guro. Jeg kjenner henne godt igjen i det du skriver. Ingen var flinkere enn henne til å se gleden av å eksistere akkurat nå, hvor utrolig det er og hvilket fanastisk eventyr som omringer oss.

    SvarSlett
  3. Veldig ofte er det du skriver så vakkert at jeg får tårer i øynene. Nå fikk jeg også vondt i hjerte, men ikke på den fæle måten. Mer på den måten at det er godt å minnes Guro, og fordi du får fram savnet etter henne ved hjelp av ord. Tusen takk Ina. Klem Torhild

    SvarSlett
  4. Det er det finaste blogginlegget eg har lest nokon gong. Det får meg til å sakne Guro, men også innsjå (igjen) kor utruleg fantastisk ho var! Mange gode minner kjem fram. Tusen takk for blogginlegget. Stor klem Antonia

    SvarSlett
  5. En fin beretning, Ina - og en god hyldest til livet. Klem, Anders

    SvarSlett
  6. Eg har venta litt på og kikka etter eit nytt blogginnlegg frå deg.

    Og så kjem dette og tar nesten pusten frå meg!

    DU er eit fantastisk menneske - som går rundt og minner andre på at dei er det! Og som minnes andre fantastiske menneske som ikkje er her lenger, så vakkert at det gjer vondt også for oss om ikkje kjente dei.

    Kari i Molde
    Takk!

    SvarSlett
  7. Det var så fint skrevet. Jeg har nesten ikke ord. Du er fantastisk.

    SvarSlett
  8. Oline Marie Ripnes17. desember 2011 kl. 14:35

    Dette innlegget kan ikke beskrives med annet enn tårer, nydelig skrevet <3

    SvarSlett