Et ekte smil og to skinnende øyne.

Klokken er 7, tidlig morgen. Mens jeg haster av gårde for å ta toget får jeg plutselig øye på en person med nesten helt lik ullgenser som meg. Det er en mann på ca 25 år. Han sitter på gata med bøyd hode og holder hardt rundt ermene på ullgenseren. Jeg har nesten ingen småpenger, men han blir glad for det lille han får. Idet jeg skal til å gå videre møter han plutselig blikket mitt med skinnenede, blå øyne.

Jeg håper du får en veldig fin dag, sier han, og smiler med munnen, øynene og hele ansiktet. Kinnene mine brenner. Han unner meg å få en fin dag selv om han vet at dagen hans kommer til å inneholde mye vondt og vanskelig. Tusen takk hvisker jeg og smiler usikkert. Holder hendene hardt rundt ermene på ullgenseren, på samme måte som han.

Han har en av de fineste egenskapene i verden: å kunne smile oppriktig og ekte til andre så de føler seg verdifulle. Jeg skulle ønske han visste hvor mye det betydde for meg. Vi har nesten lik ullgenser, men lever i to helt forskjellige verdener. Mens jeg har tatt av meg min genser, har han nok fortsatt sin på. Kanskje sover han ute i natt.

Jeg skulle ønske vi mennesker var flinkere til å se hverandre. I øynene er vi alle like.